Fortrengte følelser kan gi symptomer du ikke forstår

Symptomer forteller bare halve historien

De fleste av oss beskriver det vi strever med gjennom symptomene vi opplever. Vi sier at vi er kvalme, urolige, slitne, eller at vi ikke får til ting lenger. Dette oppleves ofte som selve hovedproblemet, og er som regel grunnen til at vi til slutt søker hjelp. Men det er, i beste fall, bare halve historien.

Et symptom er sjelden startpunktet for det som skjer inni oss. Det er som regel endestasjonen for noe som har pågått en stund allerede, uten at vi nødvendigvis har hatt språket eller oppmerksomheten til å fange det opp underveis.

Følelser vi ikke helt har fått bearbeidet

Så hva er det som har pågått i det stille før symptomet melder seg? Tenk deg at du opplever noe som gjør deg sint, skuffet eller trist, men at det av en eller annen grunn ikke har vært trygt eller mulig å kjenne fullt ut på det. Kanskje fordi det ville truet en relasjon som var viktig for deg, eller fordi du lærte tidlig at akkurat den følelsen ikke var ønsket eller akseptert.

Følelsen forsvinner ikke av den grunn, den blir i stedet noe kroppen og sinnet ditt må håndtere på andre måter.

Når flere følelser kolliderer

Ofte er det heller ikke bare én følelse som er i spill, men flere på én gang: sinne og kjærlighet mot samme person, sorg og skyld, lengsel og lettelse. Det kan være vanskelig å romme begge deler samtidig, og da hender det at én av dem forsvinner under overflaten fordi det ikke var mulig å kjenne på alt det samtidig sammen med den andre.

I stedet dukker den da opp som noe på innsiden, ofte som dårlig samvittighet, selvkritikk, unngåelse, eller en uro vi ikke helt klarer å sette ord på.

Forsvar som beskytter mot angst

Disse ubehagelige følelsene blir sjelden liggende urørt. Når noe oppleves som truende nok for oss mennesker, skaper det angst. For å regulere den angsten utvikler vi automatiske strategier, det vi gjerne kaller forsvar. Dette er noe den psykodynamiske tradisjonen har vært opptatt av i over hundre år, og som jeg selv jobber mye med i praksis.

Vi bagatelliserer, intellektualiserer og analyserer i stedet for å kjenne etter. Vi kritiserer oss selv i stedet for å bli sinte på den det egentlig gjelder. Vi unngår situasjoner, eller trekker oss unna, både fra andre og fra oss selv.

Disse strategiene er sjelden irrasjonelle. De var som regel den beste løsningen som var tilgjengelig der og da, ofte utviklet i barndommen, i møte med relasjoner og situasjoner vi ikke rådde over. Problemet oppstår først når de blir stående som faste mønstre lenge etter at de sluttet å være nødvendige, og i stedet begynner å koste oss energi, nærhet til andre, og kontakt med egne behov og følelser.

Kroppen vet det ofte før hodet

Kroppslige og kognitive tegn

Denne angsten i oss er sjelden bare en tanke. Den viser seg mer i kroppen, gjerne før vi klarer å sette ord på hva som skjer: spenning i skuldre og kjeve, kvalme, uro i magen, eller en følelse av å bli rastløs uten grunn. Den kan også, kanskje overraskende, vise seg kognitivt ved at hodet blir tåkete, tankene stopper opp, eller man blir plutselig litt fjern og husker ikke hva man nettopp snakket om.

Hva disse signalene betyr

Dette er ikke tegn på at noe er galt med deg. Det er som oftest heller tegn på at noe emosjonelt viktig har blitt berørt, og at nervesystemet slår inn med en beskyttelsesmekanisme.

Å lære seg å legge merke til disse signalene, i stedet for automatisk å la seg styre av dem, er en av det mest nyttige evnene man kan lære seg å utvikle i terapi.

Hva ligger bak det som blir vondt og vanskelig?

Den indre konflikten

Når vi snakker om det som er vanskelig for oss som skaper både symptomer og angst, dukker opp det ofte opp en indre konflikt. En del av deg ønsker virkelig å bli forstått og å komme videre. En annen del vil, av gode grunner, holde det vanskelige på trygg avstand. Begge deler kan være sanne på samme tid, og det er sjelden fruktbart å presse den ene siden gjennom den andre.

Å gjøre denne ambivalensen synlig, i stedet for å tolke den som mangel på innsats, endrer noe grunnleggende ved terapisamtalen. Det blir ikke lenger et spørsmål om du prøver hardt nok, men et felles prosjekt vi har sammen om å forstå hvorfor akkurat dette er vanskelig å nærme seg, og hva som står på spill for deg emosjonelt.

Hva som dukker opp under overflaten

Når man jobber seg forbi forsvarene, bagatelliseringen, hjernetåken, den pågående selvkritikken, dukker det gjerne opp noe mer grunnleggende. Ganske ofte handler det om følelser som aldri fikk plass: sinne som ble vendt innover som selvkritikk fordi det også var kjærlighet der for den andre personen, sorg som aldri ble sørget ferdig, eller mønstre fra tidlige relasjoner som stille gjentar seg i voksenlivet.

I terapien kan vi koble dette sammen med symptomene du kommer med. Nedstemtheten, konsentrasjonsvanskene eller følelsen av å være mislykket kan da vise seg å være uttrykk for noe større, og oppmerksomheten kan flyttes fra «hva er galt med meg» til «hva har jeg egentlig gått og båret på, uten helt å vite det selv».

Hvorfor dette er relevant for deg?

I hverdagen og med venner

Du trenger ikke ha sittet i et terapirom for at dette skal kjennes igjen. Hvis du noen gang har snakket med en venn om et tema og plutselig kjent deg uforklarlig anspent, tåkete i hodet eller veldig opptatt av å bytte tema, kan det hende du kom nært noe emosjonelt ladet uten å merke det selv.

Det kan rett og slett være et tegn på at noe som betyr noe for deg, ble rørt ved.

I parforhold

Det samme gjelder i parrelasjoner. Mange av mønstrene vi bærer med oss individuelt, spiller seg ut mellom to mennesker: den ene trekker seg unna når det blir vanskelig, den andre presser på. Begge gjør det av gode grunner, men ofte uten å forstå hva som egentlig driver det. Parterapi kan handle om å se nettopp disse mønstrene sammen, og finne ut hva som faktisk skjer – inne i dere, og mellom dere.

Symptomene og reaksjonene våre forteller derfor sjelden hele historien. Men de peker, hvis man er nysgjerrig nok, alltid mot den delen av historien som er skjult.

Hva kan vi gjøre sammen?

Noe av det jeg setter mest pris på i arbeidet mitt som psykolog, er å få være med på nettopp denne bevegelsen, fra symptomet på overflaten og ned til det som faktisk driver det. Det er ikke alltid en enkel reise, og den kan kreve litt mot av deg. Men det er sjelden en reise folk angrer på.

I praksis betyr det at vi ikke bare snakker om hvordan du har det. Vi ser også på hva som skjer i deg her og nå, når vi nærmer oss det vanskelige, hva kroppen gjør, hva du kanskje ikke legger merke til selv, og hvordan vi kan binde dette sammen. Gradvis begynner vi å forstå sammenhengen mellom det du strever med, og det du kanskje aldri helt har fått satt ord på.

Hvis noe av det du har lest kjennes igjen, eller gjør deg nysgjerrig, er du velkommen til å ta kontakt. Det første møtet er uforpliktende, og vi starter alltid der du er.