Når krisen rammer barnet – Om hjelp og oppfølging til barn etter traumatiske hendelser

Hvor vanlig er det at barn opplever traumer?

Livstruende, grenseoverskridende og farlige hendelser kan ramme barn og unge i alle aldre. Men det er litt forskjellige tall på hvor vanlig det er å oppleve traumer i barneårene.
Konsekvensene av livstruende og alvorlig krenkende hendelser kan være langvarige fysiske og psykiske plager. Risikoen for å få langvarige plager er litt ulik for ulike type traumer og avhenger av hvordan livet ellers har vært.

Det er derfor vanskelig å si hvor sannsynlig det er at barnet skal rammes av et traume og hva som kan bli konsekvensene for det enkelte barn.
Vi vet at traumer som skjer i nære relasjoner gir høyest risiko for plager i etterkant. Vi vet også at langt fra alle som opplever traumer får langvarige plager i etterkant.

Men, de fleste reagerer sterkt når man kommer i fare, og det er det en god grunn til.

Hvordan reagerer kroppen på fare

Når voksne og barn utsettes for fare reagerer kroppen spontant og automatisk med et beskyttelsessystem.

Kroppen setter rett og slett i gang en stor stressreaksjon og en rekke prosesser som gjør oss bedre i stand til å beskytte oss. Reaksjonen vi får er en av dem som vil gi størst sannsynlighet for å bringe oss i fysisk eller psykisk sikkerhet.

Enten ved å flykte, kjempe eller fryse. Når faren er over, vil systemet vanligvis etter hvert stilles i bero.

Noen ganger vil kroppen fortsette å reagere på denne måten selv om faren er over. Det er som om den indre regulatoren er ute av funksjon.

Man fortsetter å reagere like sterkt på inntrykk som minner om det som en gang skjedde.

Hvorfor kan reaksjonene vare etter at faren er over?

Noe av grunnen kan være måten vi lagrer traumeminner.

Når vi opplever en veldig skremmende eller truende opplevelse aktiveres nemlig følelsessenteret i hjernen. Det trenger vi for å forstå at det er fare på ferde.

Når følelsessenteret mobiliseres på denne måten er det som om hukommelsen også går i et annet forvaltningsmodus.

Lagringen av minnene er viktige for å beskytte oss mot å havne i lignende situasjoner senere. De bør derfor være lett tilgjengelige. Samtidig arkiveres de ofte på en litt annen måte enn andre minner, slik at vi i etterkant husker følelsene og reaksjonene bedre enn hva som faktisk skjedde.

Traumeminner er annerledes enn andre minner

Traumeminner påvirker oss på en annen måte enn andre minner. Reaksjonene vi hadde under traumet kan vekkes lettere til live.

Sanseopplevelsene og følelsene som fremkalles kan være sterke. Samtidig husker vi ofte dårligere, noen ganger bare bruddstykker, av det som skjedde.

Jo yngre barnet er, jo mindre vil barnet som regel huske av det som har skjedd.

Men minnet av den kroppslige reaksjonen kan lagres likevel selv om barnet ikke hadde forutsetning til å forstå det som skjedde.

De yngste barna kan derfor også fortsette å reagere med de samme reaksjonene i møte med noe som minner om traumet, selv om traumet skjedde før barnet hadde språk.

Vanlige reaksjoner hos barn etter traumer

Det er derfor ikke så uvanlig at barn og voksne som har opplevd traumatiske hendelser kan oppleve endringer i aktiveringsnivået senere i livet, for eksempel ved at man strever med å falle til ro, lenge etter at krisen er over.

Det er også vanlig at man reagerer lynraskt på det man forbinder med det vonde, ofte omtalt som triggere.

Man kan bli fryktelig redd av en lyd eller en bevegelse. Kanskje føles det som om alt skjer på nytt.

Noen ganger kan disse reaksjonene i seg selv være skremmende og uforståelige. Særlig hvis man ikke helt husker eller forstår hvorfor man reagerer sånn.

Det kan føre til at barnet begynner å unngå alt som kan minne om det som har skjedd.

Unngåelsen kan skape nye problemer. Det kan føre til at barnet etter hvert begynner å unngå alle triggerne for å føle seg trygg.

Hvordan påvirkes foreldre når barnet opplever noe alvorlig?

For foreldre er det lite som kan vekke mer bekymring enn at barnet har vært utsatt for noe livstruende eller alvorlig krenkende.

Da settes ofte foreldre i alarmberedskap og handlingstrangen kan være stor. Sinnet mot den som har påført smerten kan spise opp den mest harmoniske forelder.

Alt dette er helt naturlige reaksjoner når barnet har vært i fare.

Så lenge barnet er i sikkerhet og faren er over, er det likevel ofte lurt å ta seg tid til å sjekke hvordan man selv har det, og forsøke å senke tempoet og trekke pusten før man foretar seg noe.

Hva trenger barnet etter en traumatisk hendelse?

Etter en farlig hendelse trenger alle først og fremst å skjønne at faren er over og at man er i sikkerhet.

Barn og unge trenger å vite at de igjen er beskyttet av en som er større, sterkere, klokere og god.

Møter man derimot barnet med sterk uro, eget sinne og fortvilelse, kan barnet oppleve det motsatte – at det fortsatt er fare på ferde.

Mange barn vil da reagere med å trekke seg vekk. Enten ved å vende oppmerksomheten bort eller ved å la være å dele mer informasjon.

Det kan føre til at barnet blir sittende alene med følelsene og opplevelsene sine.

Hva kan du som forelder gjøre?

Det beste du kan gjøre dersom du får vite at en krise har rammet barnet, er derfor å prøve å beholde roen selv i møte med barnet, samtidig som du viser varme og omsorg.

Det er vanlig at det er vanskelig å vite hva man skal si.

Barnet trenger å vite at faren og det skumle er over.

Barnet har også behov for å gjenvinne en følelse av kontroll. Det kan derfor være hjelpsomt å trekke frem noe barnet mestret i situasjonen. Eksempler på mestring kan være var å fortelle om traumet til noen, komme seg unna eller kanskje gjemme seg.

Klarer du dette og å lytte åpent og stille tydelige og forståelige spørsmål, er mye godt gjort.

Trenger barn behandling etter traumer?

Det korte svaret er at det varierer.

Enkeltstående traumer tåles ofte bedre dersom livet ellers har vært godt.

Har det vært flere alvorlige hendelser øker risikoen for langvarige reaksjoner og påvirkning av utvikling.

Men barn og unge liker det vanlige livet aller best.

Normale rutiner, familie, venner, skole og fritidsaktiviteter er derfor det aller viktigste.

Klarer barnet og familien å fortsette med dette, mener mange at det kan være lurt å vente litt før man vurderer annen oppfølging.

Det kan også være godt å vite at det er normalt at det tar tid å falle til ro igjen.

Dette er normale reaksjoner etter noe unormalt. Kroppens beskyttelsessystem er fortsatt aktivt, selv om faren er over.

Når bør man søke hjelp?

Hvis reaksjonene ikke avtar over tid, finnes det flere måter å få hjelp på.

Traumebehandling handler ofte om å endre barnets forhold til minnet om det som har skjedd innenfor trygge rammer.

Barnet får hjelp til å hente frem minnene og lagre dem på en mer hensiktsmessig måte, samtidig som den indre aktiveringen dempes.

Formålet er at forbindelsen mellom minnet og den sterke reaksjonen brytes.

Har krisen skjedd tidlig i barnets liv, kan foreldrene bidra med historien om det som skjedde.

Dette kan hjelpe barnet til å skape sammenheng og bearbeide opplevelsen.