Det er på det rene at de fleste opplever konflikter i parforholdet, og også at noen av konflikt-temaene er vedvarende og fastlåste. Det amerikanske paret Gottmans har forsket på par i snart 40 år. De har funnet ut at 69% av temaene par krangler om ved forholdets start, er de samme temaene de krangler om ved forholdets slutt, om det så er etter 50 år.
De har også funnet at par som har det bra sammen, også har konflikter i parforholdet. Det er altså ikke det at par har konflikter, men heller hvordan kranglene ser ut og oppleves, som er avgjørende for hvordan paret opplever kvaliteten på parforholdet.
Av: Psykolog Ida Graf
Illustrasjon: Mie Simonnæs/Cargocollective
Tilknytning og konflikt.
Den amerikanske psykologen og parterapeuten Sue Johnson, er opptatt av tilknytningen i voksne parforhold. Slik barn er knyttet til omsorgspersonene sine, via det som kalles “tilknytningssystemet”, settes det samme systemet i hjernen i sving når vi har vært sammen med en partner i omlag to år. Da knyttes det følelsesmessige sterkere bånd.
Når par har vært sammen en stund, utvikler de gjerne i større eller mindre grad gjentakende mønstre i kommunikasjonen seg i mellom når de krangler. Dette kan kalles konfliktmønstre eller konfliktdynamikk. Dette er ikke mønstre som nødvendigvis preger forholdet generelt, men som fanger paret og som ikler dem (nye/andre) roller de (mer eller mindre ubevisst og motvillig) trer inn i i det øyeblikket konflikten starter.
Å være fanget i et konfliktmønster.
Gjentakende konfliktmønstre kan være kraftfulle, forvirrende og selvforsterkende for paret. Ordet «fanget» kan lyde dramatisk, men par forteller at det faktisk ofte oppleves så alvorlig. I utgangspunktet oppleves det vanskelig å havne i konflikt med den man aller mest elsker (eller ønsker å elske). Dernest kan konfliktmønstre oppleves som å bli holdt fast i noe vondt, noe som det ikke går an å komme seg løs fra ved egen fri vilje. Man kan altså si at par mot sin vilje blir fanget i mønsteret.
Sue Johnson beskriver dette som at paret «trer inn i en dans». Når de først havner i en slik dans, blir det utrygt å snakke med hverandre. Våre klienter forteller ofte om hvordan det oppleves å ha gjentakende konflikter i parforholdet. De beskriver opplevelser av å miste kontroll over egne følelser og atferd, miste den gode kontakten med partneren, og at de lett havner i en slags skyttergravskrig. Partene blir sittende på hver sin tue og veksle mellom forsvar og angrep.
Ekstra fælt er det for par at de ikke vet hvordan de skal komme seg ut av dette vonde mønsteret. For noen er det også vanskelig å finne sammen igjen etter konfliktene. Klarer de ikke å komme nær hverandre igjen, eller «reparere», kan det kan oppstå lengre perioder med avstand og kjølighet. Forskning viser at slike perioder ikke er bra for parforhold. Jo mer en mister grepet, og usikker en blir på mønsteret, kan en også bli usikker på partneren.
Også mellom krangler kan en eller begge bli på vakt på signaler fra partneren på om mønsteret kan hive seg over dem igjen. Denne varheten kan i seg selv øke sannsynligheten for at det gjør nettopp det.
Hvorfor oppstår konfliktmønstre i parforholdet?
Det kan være mange grunner til at gjentakende konfliktmønstre rundt visse temaer utvikler seg. Alle mennesker er ulike. Det er derfor iboende i nesten ethvert pars dynamikk at de vil ha ulike innganger til hvordan de er i kontakt med hverandre når det er noe vanskelig de må løse sammen. I tillegg vil erfaringene en har med trygghet og utrygghet fra tidligere viktige relasjoner gjennom livet, fra omsorgspersoner som barn, til tidligere partnere påvirke ens «relasjonelle stil». Dette gjelder særlig når ting blir vanskelig.
Omveltninger i parforholdet kan påvirke konfliktdynamikk. Det å få barn nummer en endrer familiedynamikken, det innebærer en tilpasningsperiode. Forskning viser likevel at det er det første halvåret etter at par har fått sitt barn nummer to, at parforholdet er mer sårbart enn noen gang. Hverken før eller siden blir det satt på større prøve. Større endringer utenfor parforholdet kan også i stor grad påvirke paret og konfliktdynamikken. Eksempler på dette kan være aldrende eller syke foreldre, større jobbendringer eller flyttinger.
4 typiske konfliktmønstre.
Innenfor Emosjonsfokusert tilnærming til parterapi (EFT) beskrives fire vanlige konfliktmønstre par kan havne i. Mange vil nok kjenne seg igjen i et eller flere av disse mønstrene, i større eller mindre grad. Hvilket mønster man havner i, avhenger av partner og situasjon. Man kan for eksempel ha hatt én rolle i ett forhold, og en annen rolle med nåværende partner.
Konflikter kan bygge langsomt opp i den ene eller begge over tid. Minst like vanlig er at kan være at det er noe som ligger og «ulmer» hos den ene eller begge før krangelen bryter løs. Plutselig er det «full krig». Slike konflikter kan eskalere så raskt at paret i etterkant spør seg «hvordan i all verden havnet vi her?». I andre par er konflikter i parforholdet mindre uttalte, men som allikevel påvirker hvordan man har det med hverandre.
#1: Klassikeren – den pågående versus den tilbaketrekkende.
Det mest typiske mønsteret som opp mot 80% av par havner i, er der hvor den ene parten har en tendens til å bli pågående og den andre tilbaketrekkende/unnvikende. Det vonde mønsteret begynner fordi den ene partneren oppfatter et signal fra den andre om at noe er galt og utrygt med/i forholdet. Både heterofile og homofile par havner i slike mønstre. I omlag 70% av heterofile par er den pågående en kvinne og den unnvikende en mann.
Den pågående:
Det vanlige hos den pågående parten er at denne forsøker å oppnå kontakt og få en bekreftelse fra partneren sin på å være elsket. Dersom denne parten kjenner seg usikker på å være elsket, kan denne håndtere denne utryggheten med å bli pågående. Det som ofte er utløsende for dette er gjerne at den ene parten opplever den andre som avvisende eller uinteressert. For den parten kjennes det svært utrygt ikke å få noen respons. Denne parten kan trekke i tvil den andres kjærlighet og omsorg. Utryggheten får denne parten til å forsøke å få kontakt.
Hjelper det ikke med hint og myke ord, vil denne parten lett kunne ty til hardere virkemidler som kritikk eller anklager for å forsøke å få en respons fra kjæresten. Typisk vil denne parten bruke ord som «alltid» eller «aldri», og kan si ting som «du lytter aldri!», «du ser alltid i telefonen når jeg prøver å snakke med deg!», og “du finnes ikke romantisk!”. På innsiden kan den pågående kjenne det som umulig å få kontakt og dermed også svært ensom. Anklagene blir et ubevisst rop om kjærlighet, og dette misforstås av den andre part.
Den tilbaketrekkende:
Det vanlig for den som er i denne posisjonen opplever ofte den andre partens pågåenhet som kritisk eller anklagende. Det vanlige å gjøre for den som havner i denne rollen, er da å trekke seg unna. Dette kan være i form av å bli stille, se vekk, ta frem telefonen eller gå inn i et annet rom/ut av huset. Tilbaketrekkingen kan være et forsøk på å beskytte seg selv, selvfølelsen og parforholdet.
På innsiden hos den tilbaketrekkende er følgende tanker og følelser vanlige; «jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det for at hun/han skal bli fornøyd», “uansett hva jeg gjør synes hun/han ikke det er godt nok», og «jeg skuffer henne gang på gang». Til slutt kan han gi opp å få kontakt i denne situasjonen.
Likevel er det nettopp denne type tilbaketrekning som trigger den pågående, da dette kan oppleves som avvisning og likegyldighet. Begges forsøk på å løse problemet gjør altså dynamikken verre og problemet større.
En god nyhet til slike par er at forskning viser at selv om den pågående opplever partneren som uengasjert, viser fysiologiske målinger av par i konflikt at stressnivået hos den tilbaketrekkende faktisk er litt høyere enn stressnivået hos den som er pågående. Den tilbaketrekkende er på ingen måte upåvirket av den pågendes forsøk på kontakt, men kan heller kjenne seg under angrep, hjelpeløs og usikker.
# 2: Den pågående versus den pågående.
Dette er et mønster der begge har en tendens til å bli pågående når forholdet kjennes truet. Begge går på hverandre med anklager. Det eskalerer og stygge ord, beskyldninger og personangrep kan hagle. Det oppleves gjerne for begge som at den andre kan uttrykke dyp forakt. Forskning viser at dette kan skape følelsesmessige sår som kan ha vanskelig for å leges, selv i fredstider. Dette er slitsomt, tar på og er utmattende. Begge kan etterhvert kjenne seg som ensomme, skadde dyr. Det er vanskelig å holde ut og man kan bli så sliten at man gir opp.
Det er ikke så ofte at par som havner i en slik konfliktdynamikk klarer å holde sammen over tid. Det er hos par med denne typen konflikt at det oftest kan bli fysisk, fordi begge fortsetter å gå på i takt med at konflikten stadig eskalerer.
En slik dynamikk kan også oppstå etter en tid hos et par med pågående-tilbaketrekkende dynamikk når den tilbaktrekkende får nok og sier stopp. Ofte vil dynamikken etter litt tid gå tilbake til pågående-tilbaktrekkende dynamikk. Men dersom den tilbaketrekkeren virkelig er gått lei av kritikk, kan dynamikken for en lengre periode endres til pågående-pågående.
#3: Den tilbaketrekkende versus den tilbaketrekkende.
Noen ganger er begge i en posisjon der de trekker seg tilbake fra den andre. De snakker kanskje ikke om konflikter i det hele tatt, men da har de også gjerne kommet dit at de ikke kjenner seg nær hverandre lenger. Heller som to fremmede. Par som er i denne dynamikken kan beskrive det som en mur mellom dem som ingen gjør noe med. Kontakt, alt fra småprat i hverdagen, til sexlivet, kan ha forstummet. Den vanligste situasjonen denne dynamikken oppstår i, er når den pågående i et par med tidligere pågående-tilbaketrekkende dynamikk gir opp forsøket på å få kontakt.
Når den pågående gir opp, er det gjerne fare på ferde for forholdet. Noen ganger kan denne parten allerede kanskje ha bestemt seg for å gå. Det er altså mye vanskeligere å finne tilbake til hverandre når paret er her enn når begge kjemper for forholdet. Hvis han eller hun som tidligere var pågående nå skal finne noen motivasjon for å prøve å finne tilbake noen gnist etter å ha gitt opp, trenger denne gjerne at den som har vært tilbaketrekkende på eget initiativ og over tid viser tydelige signaler på at han fortsatt vil han henne. Da er spørsmålet om denne har krefter og motivasjon til det.
#4: Kaos og ambivalens.
I denne dynamikken kan den ene partneren kreve nærhet. Når nærhet så tilbys av den andre, oppleves dette likevel som en trussel. Nærhet med den andre kan oppleves farlig og forsvar trigges. Den mest pågående partneren gjør altså et engstelig fremstøt for å få kontakt, men skifter så til en mer unngående modus og trekker seg tilbake. Dette skaper gjerne forvirring og frustrasjon hos den andre.
Slike konflikter i parforholdet kan handle konkret om erfaringer fra tidligere nære relasjoner. En kan for eksempel ha opplevd at nærhet fra en annen viktig person kan ha vært veldig uforutsigbart og ustabilt. Nærhet kan dermed ha blitt noe som man på den ene siden lengter sårt etter, men kanskje ikke tør ta imot når det først tilbys. Da i frykt for å bli avvist og såret.
Denne runddansen av kaos og ambivalens er krevende, forvirrende og vond for begge parter i parforholdet. Dersom begge partnere har en motivasjon for å jobbe med et slikt mønster og tåler å stå i en endringsprosess over noe tid, kan en slik par-dynamikk også jobbes med i parterapi, også med varige resultater.
Fortidens betydning for konflikter i parforholdet.
Når den deilige forelskelsen etterhvert legger seg litt, blir partneren vår viktig for oss på et enda dypere plan. Da fester det seg et bånd til partneren som går helt inn i disse dypeste strukturene i hjernen vår. Dette er de samme strukturene vi brukte fra da vi ble født og knyttet oss til omsorgspersonene rundt oss. Disse strukturene er også knyttet til områdene i hjernen hvor nemlig hukommelsen ligger. Slik kan parforholdet utløse gamle tilknytningsmønstre.
I og med at det er det samme systemet som er i sving, inkludert den samme smerten ved potensielt å bli oversett eller ikke elsket som barn, blir det kanskje lettere å forstå hvorfor avvisning eller en kritisk bemerkning fra partneren kan virke så nedslående.
Har en vært heldig å ha hatt det rimelig godt i tilknytning til nære omsorgspersoner, vil en som regel være relativ robust i møte med en partner i konflikt. Har man hatt omsorgspersoner som av ulike grunner har vært mindre tilgjengelige, sinte eller uforutsigbare, kan man i større grad ha en sårbarhet for å kjenne på utrygghet og vansker med konflikthåndtering i relasjon til partner i et voksent parforhold. Er man to stykker som har noen sårbarheter med seg, kan konflikter i parforholdet bli enda vanskeligere å håndtere.
Kan parterapi hjelpe?
Heldigvis er hjernen plastisk, det vil si stand til å endres gjennom hele livet, og dette gjør det mulig å endre både konfliktmønstre og dermed også parforholdet. I parterapi tenker vi at en bevisstgjøring og økt forståelse av hva som egentlig foregår mellom partene i et konfliktmønster kan være svært hjelpsomt for å redusere skaden gjentakende konflikter i parforholdet utgjør på selve forholdet.
Det vil for eksempel være den pågående til hjelp å forstå at den andres tilbaketrekking ikke nødvendigvis betyr mangel på kjærlighet og omsorg. På samme måte vil det kunne være hjelpsomt for den tilbaketrekkende å lære seg at den andres pågåenhet ikke nødvendigvis betyr kritikk, men at det heller er et uttrykk for redsel for å bli alene og ikke tatt vare på.
I “Emosjonsfokusert parterapi” (les gjerne mer om EFT her) vil psykologen jobbe for at partene i forholdet skal oppleve og få erfaring med nærhet og trygghet hos partneren uten at dette trigger konfliktmønstre. En bedre forståelse av hverandres forventninger, behov og tilknytningshistorie vil da være helt sentralt.
Tre helt sentrale faktorer for utfall av parterapi er videre hvorvidt begge er motiverte for terapi, er villige til å se på sitt eget bidrag og finner en terapeut kjemien klaffer med. Er dette tilstede, er det svært gode muligheter for å endre gjentakende konflikter i parforholdet og komme nærmere hverandre. Man må bare være forberedt på at det kan ta litt tid og krefter.
Dersom du og din samlivspartner er nysgjerrig på emosjonsfokusert parterapi der det spesifikt jobbes med de beskrevne mønstrene, ta gjerne kontakt med oss i Favne Psykologbistand. Vi har svært dyktige og erfarne psykologer med spesialisering innenfor par- og samlivsterapi. Vi tar gjerne imot deg og partneren din til parsamtaler, både forebyggende og for å jobbe med konflikter i parforholdet.
Kontakt oss!
Har du spørsmål vedrørende Par terapi eller ønsker å bestille time kan du kontakte oss her:
favne@favne.no
eller ringe:
22 60 20 00
(dersom vi ikke kan ta telefonen, legg igjen beskjed og vi ringer opp så snart vi har anledning).