I vårt travle samfunn opplever flere og flere å komme til punkt hvor en kjenner på en total utmattelse over lengre tid. Vanlig hvile og rekreasjon lader ikke lenger batteriene. For mange er dette et punkt i livet som blir svært vanskelig å forholde seg til. Dette både fordi det kan være vanskelig å erkjenne utmattelse og fordi veien tilbake ofte innebærer visse endringer i livsstil og væremåte.
Av: Psykologspesialist Karine Seippel, Favne Psykologbistand
Illustrasjon: Mie Simonnæs/Cargocollective
Total utmattelse = utbrenthet
I behandlingsøyemed kalles en slik utmattelse for utbrenthet. Noen kaller det også utmattelsessyndrom (syndrom i og med at en slik tilstand bringer med seg et set med symptomer som varierer fra individ til individ – les gjerne mer om slike symptomer her). En slik utmattelse er en smertefull og vanskelig tilstand, men hvor det heldigvis finnes virkningsfull og effektiv behandling.
Økt egensomsorg lettere sagt enn gjort
Egenomsorg; det å finne hvile og restitusjon og sette grenser for seg selv, er helt sentralt i behandlingen av total utmattelse. Men er ofte et punkt som kan bli komplisert og vanskelig å få til. Denne teksten utforsker hvorfor dette viktige og tilsynelatende enkle punktet, kan bli så vanskelig. For å belyse dette, skal jeg beskrive en av de kloke og standhaftige menneskene som satt fast i utbrenthetens vonde grep. Han kom til vår klinikk i Favne Psykologbistand for hjelp. Personen er anonymisert og omskrevet noe for å sikre at vedkommende ikke kan bli identifisert.
Et eksempel: Henning
Henning er en mann i 40 årene. Velholdt, vellykket og med god utdannelse. Han er en som har fått til mye i arbeidslivet. Han har virkelig kunnet glede seg over å være engasjert og har alltid blitt karakterisert som en med «glimt i øyet». Men det siste året hadde vært vanskelig. Henning slet med utmattelsesproblematikk og hadde mistet både kraft og arbeidsglede. I en behandlingstime ser han på meg med slitne øyne og et trist og oppgitt drag i blikket, mens han sier:
«Jeg kan bare ikke ha det sånn her lenger. Jeg har vondt i hodet, trykk i brystet og knip i magen. Hodet er utmattet, tungt og tomt. Du sier at jeg skal hvile meg, og jeg har forsøkt, men det hjelper jo ikke….».
Hennings fortvilelse og opplevelse av fastlåsthet kjennetegner mange som strever med total utmattelse. En slik utbrenthet er en tilstand kjennetegnet av vedvarende utmattelse, mangel på energi, følelse av tomhet og tap av mening. Mange kan kjenne kynisme eller likegyldighet overfor jobben sin. Ting som tidligere gav viktig mening kan virke uinteressante eller meningsløse.
Jeg kan jo ikke være sliten og utbrent, jeg er jo kjent for det motsatte!
Mange av de som søker seg til Favne på grunn av slike vansker, er vant til at de kjennetegnes av nettopp det motsatte av utmattelse. De kjennetegnes gjerne av høyt engasjement for jobben, høy produktivitet og gode prestasjoner. For disse menneskene er det ekstra smertefullt å kjenne at de er utmattede og ikke kan prestere slik som de er vant til. Engstelse, bekymring, tristhet og samvittighetsnag presser seg gjerne på.
Trass i at tilstanden ofte oppleves tung og fastlåst, er utbrenthet en tilstand som det finnes gode behandlingstiltak for og hvor god tilfriskning absolutt er mulig.
Endring i jobbsituasjon og væremåte + hvile
For at den som er rammet skal få det bedre, er det nødvendig med endringer i både personlige faktorer og kontekstuelle rammer. Når det gjelder rammene som omgir personen, er det gjerne slik at gapet mellom arbeidskrav og krefter må reduseres. Den rammede trenger også støtte og opplevelse fra arbeidsgiver at det er mulig å ta hensyn til egen helse.
I individualterapien med mennesker som strever med utbrenthet må vi som oftest også jobbe med personens væremåte. Det vil si holdninger, tanker og handlinger hos den det gjelder. En god samtalebehandling, vil gjerne klare å bevisstgjøre holdninger og forventninger personen har til seg selv som fører til at han eller hun presser seg (for) hardt i arbeidslivet. For mange vil det være helt nødvendig å gi avkall på noen av disse holdningene og sette grenser for egen prestasjon og arbeidsinnsats.
Parallelt med dette, er det for mange helt avgjørende med en periode med sterkt redusert stressbelastning og fokus på restitusjon og å lade batteriene. Dette siste momentet høres veldig enkelt ut – det er jo bare å slappe av – men for veldig mange er nettopp dette svært utfordrende å få til. Slik var det også for Henning, og nettopp dette enkle, men allikevel nokså kompliserte temaet, ble punktet hvor terapien stoppet opp og ble vanskelig.
Hennings motstand og vegring mot endring (og økt egenomsorg)
For Henning ble det å innse at han nå hadde begrensninger (grenser for hvor mye han orker) vanskelig allerede i første runde. Han kjente mange kroppslige tegn ved sin utmattelse og håpet lenge at fastlegen kunne gi han en medisin som kunne tillate han å fortsette sitt arbeid med samme intensitet. Dessuten hadde han tallrike erfaringer fra tidligere i livet, med at det alltid var mulig å «ta seg sammen» og presse seg videre, og så ville slitenheten gi seg, men slik var det ikke nå.
Tanken på at medisinen som kunne hjelpe faktisk var å ta mer hensyn til egne behov, var vanskelig å svelge. Etter at vi hadde kommet frem til at det her var snakk om en utbrenthetsproblematikk aksepterte han motvillig en periode med sykemelding. Men, han ville tilbake til arbeidet så fort som mulig. Samtalene våre avdekket at årsaken ikke var at han var restituert, men at det ga uro og ubehag å stå utenfor arbeidet.
«Jeg får ikke ro. Jeg savner den gode følelsen av å levere fra meg et godt stykke arbeid, høste de andres annerkjennelse og bistå og løse utfordringer for andre mennesker. Jeg er litt hekta på det der. Jeg føler at det er en del av den jeg er, identiteten min, det å hjelpe andre og å være flink til litt vanskelige ting. Jeg blir urolig og nesten litt usikker på hvem jeg er når jeg ikke gjør det».
Videre kjente han på samvittighetsnag overfor kollegaene som måtte stå igjen med hans oppgaver mens han var borte. Noen ganger spøkte vi med at det å være borte fra jobb og forsøke å bli kjent med og ta hensyn til egne behov var vanskeligere og mer krevende enn jobben i seg selv.
Hennings vendepunkt: å endelig kunne se prislappen for å strekke seg for langt
Mange med utbrenthetsproblematikk kjenner på det samme som Henning, og forsøker seg for raskt tilbake i arbeid. Dessverre fører det gjerne til at problemene vender snarlig tilbake med fornyet styrke og ofte ledsaget av skam- og nederlagsfølelse. Slik var det også for han. Det mest sentrale momentet i hans vendepunkt handlet om at han så prislappen han betalte ved å presse seg for hardt for andre og ved å basere selvfølelsen i ensidig grad på prestasjonene sine.
Han tok til sist utfordringen med å gjøre gode ting for seg selv. Sakte, men sikkert, klarte han å bli litt nysgjerrig på andre sider ved seg selv og på hvem han kunne være når han ikke var «flink». For Henning ble det en lang vei å gå og han trengte mye tålmodighet og en nokså lang periode med sykemelding for å oppnå restitusjon. Det var tungt og frustrerende og svelge denne medisinen, men når han ble bedre opplevde han også at det hadde vært noen gevinster. Blant annet hadde han fått litt bedre oversikt over hva som var viktig for han. Familien hans fikk nyte godt av dette, de fikk mer av hans tid.
Utbrenthetens gevinst: klokskap
Henning opplevde, som flere andre også gjør, at en god håndtering av hans utmattelse ga noen nye muligheter. Særlig i form av større bevissthet rundt egne sentrale verdier i livet og høynet respekt for egne behov og grenser. Han kom ut av det klokere på seg selv og med nyervervet kunnskap om hvordan leve et mer avbalansert liv (som var mer enn “flinkt” nok). I vår siste behandlingstime så han på meg med et smil om munnen og sa:
“Jeg ville i dag ikke vært foruten det å ha møtt veggen. Jeg føler mye større kontroll over hverdagen min i dag, og det er godt å kjenne at det er jeg som styret roret i mitt liv. Det var også godt å få så mye støtte og forståelse av folk rundt meg, det hadde jeg virkelig ikke trodd. Jeg har blitt en “go-to-guy” for folk på jobben som enten har opplevd eller opplever noe lignende som meg.”
Kommer man seg tilbake etter utbrenthet?
Livet går videre også for den opplever total utmattelse. Det ser mørkt ut når det står på, men ved hjelp av tid og støtte så kommer de aller fleste seg etter utbrenthet. Dagliglivet er for mange svært hektisk (av mange grunner), og når man er så utmattet at man nesten ikke orker mer, så skal vi ta grep og prioritere egen helse. Ingen er tjent med at noen er og forblir utbrente, ikke arbeidsgiver, ikke de nærmeste, og ikke en selv.
For den som leser denne teksten og selv sliter med noen av de samme vanskene, enten det være seg utmattelse eller at man kjenner seg igjen i hvordan det lugger hva gjelder egenomsorg, er det verdt å vite at en god samtaleterapi kan gi positive behandlingsresultater og endog by på noen nye muligheter for et bedre liv. Les gjerne mer om utbrenthet og behandling på våre nettsider.
