Relasjonelt hjelpearbeid koster

Å jobbe relasjonelt og direkte med mennesker som har store og sammensatte hjelpebehov er et av de mest meningsfulle yrkene som finnes. Det er også et av de mest krevende – og det setter seg i oss på måter vi ikke alltid er klar over, eller liker.

Som prosessveileder i mange år har jeg sett igjen og igjen, at de som jobber i disse yrkene sjelden mangler engasjement, vilje eller omsorg – men at de altfor ofte mangler et sted å snakke om sine reaksjoner og drøfte det de bærer på i hjelperrollen. Isteden må det håndteres på andre måter og steder – som fort kan få uheldige konsekvenser for den det gjelder, for arbeidsmiljøet, og for hjelpearbeidet overfor brukeren.

Dette innlegget handler om hva som faktisk skjer med oss i relasjonelt hjelpearbeid over tid – og hvorfor det å ha et sted å snakke om det, ikke bare hjelper oss faglig, men er beskyttende og helsefremmende for hjelperrollen.

Hva det faktisk innebærer

Har du kjent på dette?

Disse opplevelsene er ikke tegn på at du er en dårlig hjelper. De er tegn på at du er et menneske som jobber tett på andre mennesker med store og sammensatte behov. Og at du påvirkes følelsesmessig av det – slik alle gjør.

Dette er noe av det første jeg pleier å si når jeg møter en ny veiledningsgruppe. Og jeg ser hver gang hvor mye det betyr å få høre det – og hvor støttende det er for å stå stødigere i hjelperrollen.

Målet i relasjonelt hjelpearbeid er aldri å ikke skulle ble følelsesmessig påvirket av det, men heller jobbe med aksepten og forståelsen av at vi blir det – og ikke minst at vi lærer oss å tenke at det ikke alltid handler om oss (se eget avsnitt lenger ned).

Hva hjelpearbeidet gjør med oss over tid

Forskning på hjelpeyrker er tydelig: relasjonelt hjelpearbeid påvirker oss følelsesmessig, kognitivt og fysisk – over tid. Det er ikke et spørsmål om vi påvirkes, men hvordan og hvor mye.

Empati- og omsorgstretthet

Oppstår når evnen vår til å føle med andre gradvis slites ned av konstant eksponering for andres utfordringer, smerte og nød. Det starter ofte umerkelig – med litt mer distanse, litt mindre engasjement, litt mer kynisme. Mange kjenner det ikke igjen som et faresignal før det har pågått en stund.

Omsorgstretthet – eller compassion fatigue – er beslektet, og beskrives som den dype emosjonelle og fysiske utmattelsen som hjelpende profesjonelle kan utvikle over tid. Det er ikke svakhet. Det er et fenomen som typisk rammer de som blant annet har sterke empatiske egenskaper og som gjør jobben sin godt.

Sekundærtraumatisering

Kan oppstå når vi over tid bærer på historiene og opplevelsene til de vi hjelper – som om de var våre egne. Dette er særlig vanlig blant de som jobber med traumatiserte barn og unge, og kan gi symptomer som ligner på PTSD – søvnproblemer, påtrengende tanker, irritabilitet og konsentrasjonsvansker. Forskning viser at belastningen øker jo mer empatisk vi er – det er paradokset i hjelpeyrket: det som gjør oss gode hjelpere, gjør oss også sårbare.

Overføring og motoverføring

Beskriver de følelsesmessige reaksjonene vi får i møte med andre, her brukerne vi skal hjelpe. Noen vekker omsorg. Andre vekker irritasjon, hjelpeløshet eller avstand – uten at vi helt forstår hvorfor. Disse reaksjonene er ikke tilfeldige – de bærer informasjon om relasjonen og om den skal hjelpe. Men uten et sted å sette ord og bli klok på disse reaksjonene, kan de styre atferden og handlingene våre i hjelperrolle –  uten at vi er helt klar over det.

Moralsk stress og frustrasjon

Oppstår når vi vet hva som burde gjøres – men ikke har mulighet til å gjøre det. Knappe ressurser, uklare rammer og systemets begrensninger setter hjelperen i en konstant skvis mellom det faglig riktige og det praktisk mulige.

For mange miljøarbeidere er dette en hverdagserfaring: du ser hva brukeren trenger, men ressursene strekker ikke til. Du ser løsningen, men systemet tillater den ikke. Over tid tærer dette på motivasjon, faglig integritet – og troen på at det nytter.

Forskning viser at vedvarende moralsk stress i verste fall kan utvikle seg til det som kalles moralsk skade – en dypere indre konflikt mellom det man er satt til å gjøre og det man faktisk kan gjøre.

Det eksistensielle som lugger

Dette er noe som sjeldnere settes ord på i hjelpeyrker – men som i min erfaring veier tungt hos mange i hjelperrollen.

Å jobbe med mennesker der utfallet er usikkert, der fremgangen er langsom eller usynlig, og der man aldri helt vet om det man gjør er nok – stiller oss overfor spørsmål som går dypere enn fag og metode. Hjelper jeg egentlig? Gjør jeg nok? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Hva slags valg har jeg?

For mange hjelpere ligger det en grunnleggende eksistensiell og humanistisk konfrontasjon med hva hjelp faktisk kan utrette. Vi ser mye vansker, smerte og nød, men vi kan ikke redde alle. Vi kan ikke reparere det som har skjedd. Vi kan ikke alltid gi det brukeren trenger mest. Å akseptere dette – uten å miste engasjementet og troen på at det nytter – er en av de mest krevende men mindre omtalte sidene ved hjelperrollen.

Min erfaring er at prosessveiledning gir rom for å løfte også slike spørsmål – ikke nødvendigvis for å besvare dem, men for å bære dem litt lettere sammen.

Rammer og kontekst som forstyrrer

I tillegg kommer de ytre belastningene som preger mange arbeidsplasser: knappe ressurser og for mange oppgaver, hyppige personalskifter, fraværende ledelse, uenighet og konflikt i personalgruppen som påvirker arbeidsmiljøet. Slik forhold vil kunne gi en grunnleggende uforutsigbarhet som gjør det vanskelig å finne fotfeste i jobben.

Når reaksjonene ikke får et sted å gå

Det som skjer når de følelsesmessige reaksjonene ikke håndteres eller snakkes om, er at de finner andre veier ut – ofte på uheldige måter som kan gjøre vondt verre.

Vanlige mestringsstrategier som slår tilbake

Noen tyr til forenkling: brukeren blir «vanskelig», situasjonen blir «håpløs», og nyansen forsvinner. Andre distanserer seg – trekker seg emosjonelt tilbake, blir mer formelle, mister varmen som var der i starten. Noen blir likegyldige eller oppgitte uten å skjønne helt hvorfor.

Andre igjen blir overdrevent løsningsorienterte – alltid på jakt etter det neste tiltaket, den neste planen, den neste prosedyren eller rutinebeskrivelsen. Det kan se ut som handlekraft, men er ofte et mer ubevisst forsøk på å holde de vanskelige følelsene på avstand.

Disse mestringsstrategiene kan gi oss en opplevelse av at vi håndterer og gjør noe i hjelpearbeidet, men den faglige refleksjonen og det relasjonelle fokuset på brukeren forsvinner gradvis mer og mer i bakkant.

Dynamikken dette kan sette gang smitter gjerne over på hele gruppen:

Legg til åpne konflikter i personalet, uenighet om faglig tilnærming, og en kultur der det ikke er trygt å si hva man egentlig tenker – og du har en personalgruppe som er i ferd med å gå i opp i limingen.

En veldig viktig presisering her er at dette er ikke unormalt. Det er det som skjer når mennesker som bryr seg, ikke har et sted å legge det de reagerer og bærer på.

Når følelsene tar over – mister vi fokuset på brukeren

Det er noe mer som skjer når vi som hjelpere blir følelsesmessig satt ut av det vi står i: vi mister gradvis evnen til å mentalisere godt rundt hjelpearbeidet.

Mentalisering handler om evnen til å forstå egne og andres indre tilstander – å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det er nettopp denne evnen som gjør oss til gode hjelpere. Og det er en evne som svikter for alle mennesker under vedvarende press – ikke fordi vi er svake eller uprofesjonelle, men fordi det er en grunnleggende menneskelig mekanisme. Det er biologi, ikke svakhet.

Når vi er overveldet – av frustrasjon, hjelpeløshet, uro eller utmattelse – blir vi reaktive i stedet for refleksive. Vi agerer ut fra følelsene våre fremfor å handle ut fra en dypere forståelse. Vi mister blikket for brukeren – hvem de er, hva de trenger, og hva som faktisk kan hjelpe dem.

Det er her prosessveiledning etter min erfaring har en helt konkret helsefremmende funksjon: ved å skape rom for å nøste i egne reaksjoner – forstå hva de handler om og hvor de kommer fra – vedlikeholder vi mentaliseringsevnen vår. Vi løsriver oss fra følelsene nok til å vende blikket tilbake dit det hører hjemme: mot brukeren. Mot spørsmålet som alltid bør være i sentrum – hvordan kan vi hjelpe denne personen så godt som vi overhodet kan?

Et eksempel: Ofte handler det ikke om deg

Her er noe som kan være frigjørende å forstå:

Når en du skal hjelpe avviser hjelpen din, er det sjelden fordi du gjør noe helt feil. Det er ofte fordi mottaker av hjelpen – særlig unge med en vanskelig bakgrunn – har lært at det å ta imot hjelp kan være farlig. At relasjoner kan gjøre vondt. At voksne skuffer.

Å ikke komme i posisjon, ikke få til allianse, ikke nå inn – er i mange tilfeller ikke en feil eller dårlig egenskap fra din side. Det er en beskjed fra brukerens indre verden. En beskjed om hva de har erfart, og hva de forventer av andre mennesker.

Å forstå dette gjør noe med oss som hjelpere. Det løfter skyldfølelsen. Det gir oss mer tålmodighet. Og det er nettopp denne typen innsikt som kan vokse frem når man får satt ord på det som skjer – i trygge og faglige omgivelser, sammen med kollegaer.

Et faglig rom – og et helsefremmende tiltak

For mange som jobber i hjelpeyrker er det å sette ord på det som er vanskelig noe som skjer privat – hjemme, med venner eller familie. Men det relasjonelle hjelpearbeidet fortjener et faglig rom, på dagtid, i arbeidstiden. Et sted der reaksjonene dine i hjelperrollen ikke bare blir lyttet til, men kan bli forstått – i lys av det du faktisk står i.

Prosessveiledning tar alltid utgangspunkt i noe konkret – en sak, en situasjon, en problemstilling gruppen faktisk står i akkurat nå. Dette fokuset er i seg selv helsefremmende: når vi retter oppmerksomheten mot rollen og saken, løsriver vi oss fra de følelsesmessige reaksjonene som ellers kan låse oss fast. Vi nøster opp det som har satt seg, vedlikeholder mentaliseringsevnen og finner veien tilbake til det faglige fokuset på brukeren.

En slik prosess kommer sjelden helt av seg selv. Den trenger et rom, en struktur og noen som kan hjelpe deg å se det du ikke klarer å se når du er midt oppi det.

Det er ikke uvanlig å bli sliten i hjelpeyrker. Det som er viktig, er å ha et godt faglig sted å snakke om det.

Du kan lese mer om innhold og fremgangsmåte i psykologfaglig prosessveiledning her: