Favnebloggen
Matrescens: overgangen til å bli mamma
Å bli mamma er en av livets største overganger, og den starter lenge før babyen kommer. I svangerskapet kan følelser, kropp, identitet og relasjoner endre seg, og mye av det snakker vi sjelden høyt om. Her skriver psykologspesialist Lene Syversen om hva som er vanlig å kjenne på i svangerskapet, og når det kan være godt å snakke med noen.

Kort fortalt
Matrescens er overgangen til å bli mor, biologisk, psykologisk, i identitet og i relasjoner. I svangerskapet er det vanlig å føle seg mer hudløs, å kjenne både glede og tvil, og å lure på hvem man blir. Det finnes ingen fasit, og normalvariasjonen er stor. Varer uro eller nedstemthet over tid, tar mye plass eller tar fra deg gleden, er det verdt å snakke med noen.
Hva er matrescens?
For kvinner som blir mamma, er det en av livets store overganger. Veien dit er ulik for alle. Noen har drømt om det siden barndommen, mens graviditeten kom uventet for andre. Noen har vært gjennom en lang prøvetid, spontanabort eller andre tap, og noen har bestemt seg for å bli mamma alene. Uansett hvilken vei du har gått, er svangerskapet for de fleste en stor omveltning, som kan vekke både ventede og uventede tanker og følelser.
Å bli mamma handler om langt mer enn at det kommer en baby inn i livet ditt. Du går inn i en ny og omfattende rolle, og spørsmål om hvem du er og hvordan du lever, blir aktualisert. Denne prosessen kalles matrescens (på engelsk matrescence). Ordet dekker de biologiske, psykologiske, identitetsmessige og relasjonelle sidene ved å bli mor. Det er inspirert av det engelske ordet for ungdomstiden, adolescence, fordi begge livsfasene innebærer en betydelig utvikling og overgang.
Overgangen til å bli mamma kan være utfordrende, og samtidig gi rom for vekst, nærhet og mening. Likevel er det mange som føler seg alene og har få ord for forandringen som skjer. Denne teksten er et forsøk på å bidra til at du kan kjenne deg mindre alene, og at opplevelsene dine blir lettere å sette ord på og dele med andre.
Til deg som er pappa, medmor eller adoptivforelder: mye av dette gjelder også deg. Denne teksten handler om å bli mamma gjennom svangerskap og fødsel, men det sier ikke noe om hvor viktige andre omsorgsroller er.
Hudløs
Hvorfor kan man føle seg så hudløs som gravid?
Endringene gjennom graviditeten kan påvirke deg på ulike måter. Du kan kjenne deg både sterk og sårbar. Noen føler seg i stor grad som seg selv, mens andre opplever større endringer i tanker og følelsesliv, som kan kjennes overveldende. Mange beskriver at de føler seg mer «hudløse»: du blir mer emosjonell, og filteret som vanligvis siler ut og beskytter deg, er plutselig mer grovmasket.
Fra naturens side er dette hensiktsmessig. Vi skal være sensitive og årvåkne for ethvert signal fra et lite menneske som er helt avhengig av oss. Selv om dette er naturlig og har en biologisk funksjon, kan det være krevende. Det kan oppleves fremmed og overveldende å være mer åpen og sårbar enn vanlig.
Samtidig kjenner ikke alle seg igjen i dette, noe som kan skape usikkerhet. Det finnes ingen fasit for hvordan du skal oppleve følelseslivet ditt som gravid, og det avgjør ikke hvor sensitiv og god mamma du blir. Normalvariasjonen er stor. Kan du møte følelsene og opplevelsene dine som gravid med nysgjerrighet og vennlighet?
Kroppen
Hvordan kan kroppslige endringer i svangerskapet oppleves?
Alle gjennomgår kroppslige forandringer som gravid, og opplevelsen av dette kan variere. Noen føler seg vakre og er imponert over hva kroppen mestrer: «Tenk at jeg kan skape et nytt liv!» Andre synes endringene er krevende. Vektøkning kan være belastende, og for noen aktiverer den tidligere utfordringer knyttet til mat, kropp og vekt. Det kan være godt å snakke åpent med dem som følger deg opp, om vanskelige følelser og tanker knyttet til kropp og vekt i graviditeten. For mange veksler det: tidvis kjenner du deg flott, andre ganger kjennes de kroppslige endringene tunge og utfordrende.
Ambivalens
Er det normalt å kjenne både glede og tvil når du er gravid?
Ambivalens vil si å ha motstridende følelser samtidig. Som gravid kan du møte en forventning om å kjenne sterk lykke, både fra deg selv og fra andre. Har dere prøvd lenge, eller kjenner du noen som strever med å bli gravide, kan det føles ekstra viktig å vise takknemlighet og glede. Mange kjenner stor glede over å vente barn, men noen tenker også: «Jeg burde jo være lykkeligere.»
Virkeligheten er ofte mer sammensatt. Du kan kjenne uro for hva slags mamma du blir, hvordan du skal håndtere søvnmangelen, eller om det blir plass til andre interesser. Du kan kjenne sorg over at et kapittel i livet lukkes. Dette kan være særlig tydelig ved første barn, men også hvis du har barn fra før, endres dynamikken og strukturen i familien. Du kan kjenne sorg over at oppmerksomheten nå må deles, eller bekymring for om du vil kjenne den samme kjærligheten til et barn til.
Ambivalens er en helt vanlig følelse som gravid, uansett hvor sterkt barnet er ønsket, og den betyr ikke at du blir en mindre god mamma. Å gi rom for ambivalens er viktig for å redusere skam og ensomhet knyttet til følelser vi sjelden snakker høyt om i forbindelse med graviditet og det å bli mamma.
For dem som opplever at graviditeten kom uventet eller kanskje ikke var ønsket, kan det også være slik at de negative følelsene, som tvil, redsel eller motvilje, tar mer plass enn gleden. Hva trenger du for å sortere i disse følelsene og gå mest mulig styrket gjennom svangerskapet?
Identitet
Hvem er jeg nå som jeg skal bli mamma?
Identiteten som mamma er en gradvis og individuell prosess. Noen opplever å ha en mammaidentitet fra tidlig i svangerskapet, mens andre først lander i den en stund etter fødselen. Begge deler er normalt.
Gjennom svangerskapet vil de fleste merke at egne behov og prioriteringer endrer seg. Kanskje har du behov for å være hjemme, være sammen med dine nærmeste og trygge, og forberede deg praktisk og mentalt på den lilles ankomst, såkalt «nesting» (redebygging). For noen kan dette komme overraskende, hvis du var innstilt på å leve mest mulig «ditt gamle liv» til babyen var et faktum.
Mange kjenner endringene i kapasitet, både fysisk og emosjonelt, og du kan bli utfordret i dine vante måter å fungere på. Hvis du for eksempel er vant til å legge mye av din verdi i å yte, prestere eller bidra praktisk, kan det være krevende at kroppen setter begrensninger. Hvem er jeg nå, når jeg plutselig er en som trenger mer hjelp og støtte? Det samme kan melde seg hvis du er vant til å være mye fysisk aktiv og bruker det som en arena for mestring og regulering. Hvis dette i mindre grad er tilgjengelig nå, hva kan da få deg til å kjenne deg bra? Kan det være «godt nok» med en rusletur?
Også rollen din i vennekretsen og på jobb kan komme i et nytt lys: Hva slags venninne eller arbeidstaker vil jeg være når jeg også er mamma?
Tilknytning
Når knytter man seg til babyen i magen?
I første trimester opplever mange at fokuset er mest på tilstanden som gravid, mens selve babyen føles fjern. Mange sliter med kvalme og omfattende slitenhet, og for en del er den første tiden preget av en avventende holdning til om svangerskapet «vil holde». Særlig etter tidligere spontanaborter beskriver en del at de forholder seg ganske pragmatisk til svangerskapet den første tiden, og at det kan være vanskelig å tillate seg å knytte seg til babyen. Det er en forståelig måte å beskytte seg på, og det forteller ikke noe om hva slags mamma du blir.
Etter hvert som svangerskapet skrider frem, med ultralyder og fosterbevegelser, opplever de fleste en gradvis økt tilknytning til babyen i magen. Dette kan både handle om hva du gjør, som å stryke over magen eller ta vare på deg selv av hensyn til babyen, og om ditt indre bilde av babyen. Noen har mange tanker og forestillinger om den lille, mens andre er mer spent avventende. Det kan være nyttig å la tankene løpe fritt hvis du ønsker, og samtidig beholde en fleksibel nysgjerrighet på hvem babyen faktisk viser seg å være. Det kan gjøre det lettere å tilpasse deg den virkelige babyen når den kommer.
Noen er bekymret for om de kjenner sterk nok tilknytning til babyen i magen. Det er stor variasjon i hva som er normalt å føle overfor babyen, og det er også normalt å ikke kjenne så mye. Det gjelder også rett etter fødselen. Det kan ta tid å bli kjent med den lille, og det kan ta tid å utvikle følelsen av tilknytning. Hvis du kjenner lite for babyen og samtidig er nedstemt eller veldig urolig, kan det være verdt å snakke med noen. Da handler det sjelden om manglende kjærlighet, men oftere om at uro eller nedstemthet tar plassen.
Parforhold og relasjoner
Hvordan påvirker graviditeten parforholdet og andre relasjoner?
Graviditeten påvirker parforholdet og andre relasjoner. Hvis du har en partner, kan dere oppdage at forventningene til tiden mens du er gravid, varierer, og roller og dynamikk kan bli utfordret. Opplever du at partneren din «tar ballen» når du har lite energi og kapasitet? Føler du at behovene dine blir sett, og at du blir verdsatt i den «jobben» det kan være å gå gravid? Ønsker og behov knyttet til intimitet blir også et tema for mange par. Mange opplever at graviditeten både knytter dem tettere sammen og gjør dem mer sårbare for spørsmålet «er du der for meg når jeg trenger deg mest?»
Når det gjelder øvrige relasjoner, opplever mange å få velmenende råd og kommentarer: «Vet du ikke at du ikke kan spise sushi, det er kjempefarlig!», eller «Oj, er du sikker på at det ikke er to på vei?» Sammen med en følelse av å være mer hudløs kan kommentarer og råd treffe hardt. Hva trenger du å formidle til dem rundt deg, og hvor går grensene dine?
Når du ikke har samme fysiske kapasitet som før, blir du mer avhengig av andres hjelp, og det kan være uvant og sårbart å be om den. Er du alene i graviditeten, eller har du en partner som er fraværende eller lite støttende, kan disse temaene kjennes særlig tunge. Da kan det være nyttig å sortere: Hvem kan du lene deg på? Hvordan kan du be om hjelp? Og hvordan skjermer du deg for «hjelp» du ikke ønsker?
Egen oppvekst
Hvorfor kan egen oppvekst komme tett på når du skal bli mamma?
Når du skal bli mamma, aktualiseres egne oppveksterfaringer. Hvilken mamma vil jeg være? Hva ønsker jeg å gi videre? Er det mønstre jeg vil bryte? Har du vonde sår fra oppveksten, som relasjonsbrudd, vold eller andre traumatiske opplevelser, kan dette være særlig krevende. Gamle følelser kan vekkes, og nye perspektiver kan oppstå når du ser oppveksten din i et nytt lys. Etter hvert som tilknytningen til babyen vokser, kan tidligere svik få en ny dimensjon. Mange beskriver at det vonde de selv ble utsatt for, blir sett med nye øyne når de skal få barn, og at det kjennes ufattelig å tenke seg at deres eget barn skulle oppleve noe lignende.
For noen blir bearbeiding av egne oppveksterfaringer en viktig del av forberedelsen til å bli mamma. Dette kan skje gjennom samtaler med partner, venner eller fagpersoner. Noen får behov for å ta opp temaer med foreldrene sine. Det kan bli godt og nyttig, men også bli en ny vond opplevelse hvis du ikke blir møtt. For noen er det uaktuelt å gå i dialog med foreldre eller omsorgspersoner om egen oppvekst, og med god grunn. Da kan du kanskje trenge hjelp til å sortere og bearbeide tidligere erfaringer på andre måter.
Noen opplever også at tap kommer tilbake i svangerskapet, for eksempel som sorg over at en forelder som er borte, ikke får oppleve deg som mamma eller være besteforelder. Slike belastninger kan være nyttige å bearbeide i en profesjonell relasjon.
Uro og nedstemthet
Når er uro og nedstemthet i svangerskapet mer enn vanlig?
Økt uro og bekymring er normalt i svangerskapet. Plutselig har du et helt sett av nye mulige kilder til bekymring. Er det liv i magen? Burde jeg vært mer fysisk aktiv? Vil jeg rekke frem til sykehuset når fødselen starter? Mange kjenner også sterk frykt for selve fødselen. Vi har skrevet mer om dette i innlegget Fødselsangst: Når frykten for å føde blir altoppslukende.
For noen tar uroen overhånd og kjennes overveldende. Den kan bli panikkaktig angst, og bekymringene kan bli vedvarende og forstyrre søvn og hverdag. Vanlige tanker om hva slags mamma du blir, kan utvikle seg til vond grubling og en overbevisning om at du ikke er god nok. Noen frykter at de skader babyen ved å være stresset eller triste. Vanlige perioder med stress eller tristhet skader ikke babyen. Men vedvarende plager er verdt å få hjelp med.
Omtrent 1 av 10 kvinner opplever depressive plager i forbindelse med graviditet og fødsel, og for rundt en tredjedel begynner plagene allerede i svangerskapet (Helsenorge). Tegn kan være vedvarende nedstemthet, tomhet, irritabilitet, manglende glede, håpløshet eller skyldfølelse. Har du strevd med angst eller depresjon tidligere, kan graviditeten, med økt sårbarhet og nye bekymringer, aktualisere utfordringer du trodde var tilbakelagt.
Det kan være vanskelig å vite når vanlig uro går over til noe mer. Tre spørsmål kan hjelpe deg å vurdere det:
- Hvor lenge har det vart?
- Hvor mye styrer det hverdagen din?
- Er det fortsatt noe som gir deg glede?
Hvis uroen eller tyngden har vart en stund, tar mye plass, eller gleden har fått mindre rom, kan det være godt å dele det med noen. Du kan ta det opp med jordmor, helsestasjon, fastlege eller psykolog. Du trenger ikke gå alene med dette, og god hjelp finnes.
Særlig krevende svangerskap
Hva om svangerskapet er særlig vanskelig?
For noen blir svangerskapet en særlig krevende periode. Du kan ha store fysiske plager, som ekstrem og vedvarende kvalme (hyperemesis) eller bekkenplager, eller ha opplevd spontanabort, dødfødsel eller en lang vei til graviditeten med fertilitetsbehandling. Du kan ha fått bekymrende informasjon etter prenatal diagnostikk, og da tar uroen for barnet gjerne stor plass. Noen mangler sosial støtte, eller oppdager at støtten som finnes, ikke var så tilgjengelig som de trodde. I slike situasjoner kan det være ekstra godt å ha noen å dele det med.
Å søke hjelp
Når kan det være nyttig å snakke med en psykolog?
Lurer du på om det du kjenner på, er «nok» til å snakke med noen? Du trenger ikke være i krise, og du trenger ikke vite hva det er du strever med. Det holder at noe er tungt, eller at du ønsker noen å tenke høyt sammen med.
Svangerskapet endrer fungeringen din både mentalt og fysisk. Mange av endringene som er beskrevet over, er helt vanlige, og det er stor variasjon i hva som fortsatt er normal bekymring, uro og ambivalens. Uavhengig av om plagene dine er så omfattende at vi kaller dem angst eller depresjon, eller om du bare trenger å sortere i mer «vanlig» uro, kan det være godt å snakke med noen.
Mange venter fordi de tenker at andre har det verre, at de burde være takknemlige, eller at det går over av seg selv. Noen er redde for hva det sier om dem som mamma å be om hjelp. Å ta deg selv og strevet ditt på alvor er ikke et tegn på at du ikke egner deg, men en måte å ta vare på deg selv på.
Det kan være lurt å oppsøke hjelp hvis du kjenner deg igjen i noe av dette:
- uro og bekymring som varer over tid, tar mye plass eller styrer hverdagen
- nedstemthet, tomhet eller manglende glede som ikke går over
- søvnproblemer som ikke skyldes graviditeten alene
- påtrengende og skremmende tanker som er vanskelige å riste av seg
- sterk redsel for fødselen
- vonde erfaringer fra oppveksten som har blitt vanskeligere å leve med
- tidligere tap eller en vanskelig vei til graviditeten som du fortsatt bærer på
- at du kjenner deg alene med det du står i
Hva kan en samtale med psykolog handle om?
Det kan være å sortere i uro og tunge tanker, å forberede deg til fødsel og foreldreskap, å bearbeide tap eller vanskelige opplevelser som har meldt seg igjen, eller å finne ut hva du trenger fra menneskene rundt deg. I første samtale forteller du hva du står i, og vi vurderer sammen hva som kan hjelpe. Du trenger ikke bestemme noe på forhånd.
Noen ønsker et eget rom for dette, mens andre vil invitere partneren sin med, slik at dere finner en god vei sammen, med mer forståelse og varme for hverandre. Du kan ta kontakt når som helst i svangerskapet, og du trenger ikke henvisning. Samtalene kan foregå på kontoret vårt i Oslo sentrum eller på video.
Skal du bli mamma, eller forelder generelt, og kjenner deg igjen i temaene over, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med en av oss hos Favne.
Få hjelp
Slik kan vi hjelpe deg
Kjenner du deg igjen i noe av dette, eller ønsker du noen å tenke høyt sammen med? Du trenger ikke være i krise for å ha nytte av en samtale.
Favne Psykologbistand er en privat psykologklinikk i Pilestredet i Oslo sentrum, startet av psykologer i 2013. Du kan møte oss på klinikken eller på video, og du trenger ikke henvisning. Les mer om Favne →

Lene Syversen
Psykologspesialist
Lene har skrevet dette innlegget. Hun tar imot voksne i individualterapi på dagtid, og har skrevet om både fødselsangst og overgangen til å bli mamma.
Ønsker du heller at vi finner riktig psykolog for deg? Send oss en henvendelse eller se alle psykologene våre.
Spørsmål og svar
Ofte stilte spørsmål om å bli mamma
Hva er matrescens?
Matrescens (på engelsk matrescence) er overgangen til å bli mor. Begrepet dekker de biologiske, psykologiske, identitetsmessige og relasjonelle endringene som skjer, og er inspirert av ordet for ungdomstiden, fordi begge er store utviklingsfaser.
Er det normalt å ikke bare glede seg når man er gravid?
Ja. Det er vanlig å kjenne både glede og tvil samtidig, uansett hvor ønsket barnet er. Ambivalens betyr ikke at du blir en mindre god mamma.
Kan stress i svangerskapet skade babyen?
Vanlige perioder med stress eller tristhet skader ikke babyen. Vedvarende uro eller nedstemthet er likevel verdt å få hjelp med.
Hvor vanlig er depresjon i forbindelse med svangerskap og fødsel?
Omtrent 1 av 10 kvinner opplever depressive plager i forbindelse med graviditet og fødsel, og for rundt en tredjedel begynner plagene allerede i svangerskapet. Har du hatt angst eller depresjon tidligere, kan graviditeten gjøre deg mer sårbar.
Når bør jeg snakke med en psykolog?
Hvis uro eller nedstemthet har vart en stund, styrer mye av hverdagen eller tar fra deg gleden, kan det være godt å snakke med noen. Du trenger ikke være i krise, og du trenger ikke henvisning for å bestille time hos oss.
Kan partneren min bli med i samtalen?
Ja. Noen ønsker et eget rom, mens andre vil ha partneren med, slik at dere kan finne en god vei sammen. Det kan du avklare med psykologen i første samtale.




