Så er tiden inne, valget er tatt, du eller dere skal ha barn. Bygge en familie. Drømmene og forestillingene er mange. Spenningen, forventningene og angsten stiger. Hvordan kommer denne nye tilværelsen til å bli? Hvordan blir jeg som forelder? Kommer vi til å funke sammen i foreldrerollen? Kommer jeg til å takle den nye hverdagen? Men så skjer det som “ikke” skal skje, å bli gravid vil seg ikke med det første.
Av: Psykolog Maren Fænn Larssen, Favne Psykologbistand
Illustratør: Mie Simmonæs
Fra arbeidslyst og mot til snikende uro
Dere som par går på prosjektet med arbeidslyst og mot. Det går en, to og kanskje tre måneder. Du søker på nettet, finner ut at det viser seg å være veldig normalt. 60% lykkes etter 3 måneder med prøving. Det går flere måneder, skuffelsen er stor hver gang symptomer og ubehag du har kjent denne måneden viser seg å dreie seg om biologiens kalde selvgående syklus.
En snikende uro begynner å melde seg. Hva om jeg er en del av de 20 % som ikke er gravide etter ett år med prøving? Hva om jeg ikke kan få barn?
De vanskelige følelsene kommer, tankene. Du ser gravide overalt, det ser ut til å flomme over av lykkelige familier. Du ser for deg et liv med barnløshet. Følelsene og tankene blir vanskelige å romme. Og enda vanskeligere å dele.
Selvkritikkens ankomst
Rundt deg kryr det av mennesker med velmenende råd og formaninger; ikke stress, du må ikke tenke på det, ikke bli så skuffa – bare du klarer å roe litt ned er jeg sikker på at den sitter. Ok, så heller ikke det får jeg til? Ikke lykkes jeg med å bli gravid og jammen meg er jeg ikke flink til å ikke bli gravid heller. Selvkritikken melder seg. Er det jeg som er skyld i vår barnløshet? Stresset øker på. Og jeg som ikke skulle stresse, det sa legen til og med.
Dette kan raskt bli en negativ spiral. Og perioden med prøving blir alt annet en lystbetont. For noen blir det altoppslukende. Kanskje begynner du å oppleve det vanskelig at andre rundt deg blir gravide, du kan kjenne på sjalusi og kanskje til og med misunnelse. Noe som igjen vil kunne dra med seg skyld, dårlig samvittighet og skam på lasset.
For hva slags menneske er jeg som kan ha slike følelser overfor dem jeg er glad i? Helt normal på dette punktet, sjalusi og misunnelse er menneskelige følelser vi sjelden vedkjenner oss, men som vi alle i større eller mindre grad kjenner på fra tid til annen.
Når graviditeten blir et statistisk tålmodighetsprosjekt
Ser vi til statistikken, sier den ifølge NHI at 60 prosent lykkes i løpet av tre måneder. 80-85 prosent blir gravide innen ett år, mens 90-95 prosent lykkes i å bli gravide i løpet av to år. Resten – fem til ti prosent, regnes for å ha et fruktbarhets- eller fertilitetsproblem.
For de resterende 5-10 prosentene venter kanskje utredning, venting, mer venting, håp, skuffelser – og for noen, det som kan bli en krevende IVF-behandling.
Ganske mange vil måtte smøre seg med denne kompliserte tålmodigheten. Du er altså ikke alene, langt derifra. Men slik vil det ofte kjennes. Det å oppleve at en ikke lykkes med å reprodusere seg kan for noen vekke en dyp følelse av utilstrekkelighet. Som at det på et dypere plan rokker ved din kvinnelighet eller mandighet. Man kan kjenne på et utenforskap, som en som ikke lykkes i det vi mennesker er skapt for å gjøre, bringe menneskeheten videre.
Ned med selvkritikken – opp med selvivaretakelsen!
Som psykolog, men også som venn, har jeg møtt mange som har stått i slike krevende prosesser over tid. Jeg har sett hvordan det kan stjele livsglede, energi og slite på selv de mest solide parforhold.
Så, hvordan stå i denne, for mange, krevende perioden med prøving på en måte hvor du tar best mulig vare på deg selv? Her kommer jeg med noen betraktninger, det er på ingen måte en fasit, men noen velmenende råd på veien.
-
Tillat deg å kjenne på alle følelsene dette vekker. Husk du er ikke alene! Håp, skuffelse, sinne, redsel, tristhet, rett og slett hele spekteret av følelser som mange i samme situasjon kjenner på. Ved å undertrykke følelser og reaksjoner over tid vil symptomer på angst og depresjon være noe av det som kan melde seg.
-
Se også om du kan finne måter å unngå å sette deg fast i disse følelsene på.
-
Ofte vil du og partneren din reagere ulikt. Snakk med hverandre om disse ulikhetene. Hvordan kan dere møte hverandre og ta vare på hverandre i dette?
-
Vær med mennesker som tåler følelsene dine og som kan vise forståelse for at du blir skuffet, lei deg og sint.
-
Forsøk å planlegge ting du kan se frem til, har lyst til og liker å gjøre.
Til deg som står nær en som sliter med dette:
-
Vis forståelse så godt som du kan. Hvis du ikke vet hva du skal si, prøv å gjenta det du ser/hører, som: Jeg ser at dette er veldig vanskelig for deg. Er det noe du trenger fra meg?
-
Unngå å komme med løsninger. Hvis du skal komme med råd, spør om den andre ønsker det.
-
Husk at velmenende råd fort vil kunne bidra inn på den irrasjonelle vektskålen av skyld.
-
Ta initiativ til å finne på hyggelige ting.
-
Ikke finn deg i å bli behandlet dårlig. Opplever du at den andre stadig lar dårlig humør og irritabilitet gå utover deg, si ifra. Dette er viktig selvivaretakelse, men også en måte å ta den andre på alvor på.
Snakk om det
Opplever du å sitte fast i vonde følelser og tanker omkring prøving og midlertidig barnløshet, snakk med noen om det – selv om det kan være privat og vanskelig. Ofte vil det å åpne seg for en venn eller familie kunne være til hjelp.
Si gjerne fra til vennen din at du trenger å snakke om dette, og vær tydelig på hva du trenger fra den andre og hva du ønsker med samtalen. Kanskje trenger du at den andre bare hører deg ut? Kanskje ønsker du innspill på hvordan du kan håndtere ting annerledes? Vær tydelig, slik gir du din fortrolige mulighet til å møte deg på en ok måte.
Noen trenger å snakke med en fagperson, en nøytral tredjeperson. Dette kan være fastlege, psykolog eller andre aktuelle faggrupper.
I Favne Psykologbistand har vi mange dyktige individualterapeuter som gjerne tar imot deg som strever med ufrivillig barnløshet. Vi har også erfarne par-terapeuter som kan hjelpe deg og din partner med å finne bedre måter å kommunisere, støtte og vise hverandre kjærlighet, i en krevende prosess.
For det er jo tross alt er kjærlighetsprosjekt, eller i alle fall det det startet som.
