Fagartikkel

Voldelige menn i fengsel har en spesiell tiltrekningskraft på enkelte kvinner. Men hvor og hvorfor oppstår denne tiltrekningen? 

Det er en kjent sak at massemordere og voldelige menn i fengsel har en spesiell tiltrekningskraft på enkelte kvinner. Berømte drapsmenn får frierbrev og blir gift i fengsel. Amerikanske medier kaller dem «serial killer groupies». USA har til og med netttjenester der kvinner kan bli kjent med innsatte, som «meet-an-inmate» og «inmatesforyou.com».

Fenomenet omtales som Bonny & Clyde-syndromet. I de tilfeller der kvinnens seksuelle opphisselse er avhengig av at mannen er voldelig eller «farlig» snakker man om en perversjon kalt for hybristofili. 

Nøyaktig hvorfor enkelte kvinner blir sterkt tiltrukket av farlige menn er ikke kjent, men det finnes tre sterke hypoteser.

Tre hypoteser om kvinner og voldelige menn

Den første er at kvinner blir overbeviste om at de kan endre mennene ved riktig omsorg og kjærlighet.

Den andre er at kvinnene opplever mennene som uønskede eller uelskede barn. De ser i dem barn som har opplevd noe grusomt og opplevd omsorgssvikt, og det utløser et spesielt omsorgsbehov hos kvinnene.

Den tredje hypotesen er at kvinnene kan ha et ønske om å ta del i oppmerksomheten som blir de kriminelle til del. Ved å knytte seg til dem, kommer de selv i sentrum.

I tillegg til disse tre, kommer en fjerde, evolusjonistisk hypotese. Den peker på at fenomenet er kjønnsbetinget. Menn blir ikke på samme måte tiltrukket av kriminelle kvinner. Man tenker seg dermed at kvinnene oppfatter massemorderne som sterke alfahanner som vil være tøffe mot verden, men ømme mot dem de elsker.

Hvorfor vekkes ikke så kvinnenes angst og avsky mot disse mennene?

Dette spørsmålet er særlig interessant i de tilfeller hvor også kvinnen blir utsatt for vold, men velger stadig å komme tilbake til den voldelige mannen.

Et forsøk på dybdepsykologisk forklaring av dette samspillet tar opp i seg tidlig utvikling av disse kvinners evner til å oppleve og regulere angst og aggresjon i nære relasjoner. Forskning på tilknytning mellom barn og deres omsorgsgivere, viser oss at kvaliteten til barnets relasjon til omsorgsgivere er med på å prege den type relasjonell stil man utvikler som voksen.

Jentebarn som blir utsatt for vold, trusler om vold, eller er vitner til vold mot mor, kan oppleve en sterk angstaktivering i relasjonen til den voldelige / truende faren. De kan mestre denne angsten ved å skape seg en illusjon om kjærlighet.

Som liten kan man atribuere skyld til seg selv bare for å bevare relasjonen: «Jeg fortjener nok nok dette, pappa er i bunnen snill og han elsker meg«. Eller at de legger inn ekstra anstrengelser for å bli elsket: «Så lenge du elsker meg, er du ikke farlig for meg».

Behovet for nærhet, intimitet, omsorg og kjærlighet blir på denne måten forurenset av angst og aggresjon.

Den ekte kjærligheten

Den «ekte» kjærligheten oppleves da som et sammensurium av forventninger om nærhet, omsorg og ubetinget aksept på den ene siden, og angst og aggresjon på den andre. Med dette som utgangspunkt kan disse jentene lettere knytte seg til voldsmenn med en trang til å bli elsket på «ekte».

Relasjoner til ikke voldelige eller ufarlige menn kan oppleves som tomme eller innholdsløse.

For fagpsykologsik fordypning i dette området, vil jeg anbefale leseren å bli kjent med arbeidet til William R. D. Fairbairn (Psychoanalytical Studies of Personality, 1952), eller med en lettleselig framstilling av Fairbairns tankegods som er ført i penn av David P. Celani (The Illusion of Love, 1996).

I et kommende blogginnlegg vil jeg dele en del tanker om behandling og samtaleterapi med kvinner som er knyttet til voldelige menn. Stay tuned…

Kontakt Favne psykologbistand hvis du spørsmål til dette innlegget eller ønsker bistand til lignende problematikker.