FavnebloggenBilde av Zemir på kontoret

For English version, click here

Skribent Kristine Grønhaug fra Flyktninghjelpen har gjort et intervju med Favnes psykologspesialist Zemir Popovac. Intervjuet kan leses i sin helhet her på Favnebloggen og på Flyktninghjelpen sine nettsider (Foto og video: Eirill Dalan).

Det å være på flukt er å være i en stor krise. –Å være flyktning innebærer et kjempetap av kontroll og identitet. Det er en veldig truende opplevelse, sier psykologspesialist Zemir Popovac. Han kom selv til Norge fra Bosnia som krigsflyktning i 1993.

Uansett hva psykologspesialist Zemir Popovac foreleser om, ønsker han at lytterne skal få et personlig forhold til temaet. Slik vil de knytte følelser til forståelsen.

Når han snakker om det kompliserte begrepet «postmigrasjonsvansker» liker han å bruke denne øvelsen:

– Jeg ber folk om å tegne et omriss av hånden sin på et ark. Så ber jeg dem om å skrive en av sine identiteter på hver finger. Altså: «Hvem er du?» Dermed blir man litt presset til å tenke over: «Hva er det som kjennetegner meg? Hvilke roller er det som beskriver meg?»

Kanskje skriver noen «fotballtrener», «venninne» eller «god nabo».

Så ber Popovac lytterne om å legge arket til side. Litt lenger ut i foredraget, ber han dem finne frem tegningen sin igjen – og stryke over én finger:

– Da må folk ta inn over seg at de mister en av identitetene sine. De må prøve å kjenne etter at den ikke lenger er der. Og når man sitter der og skal stryke vekk den ene identiteten etter den andre, kjenner man jo at det knyter seg i magen.

Hjelper flyktninger

Han er utdannet psykolog fra universitetet i Oslo, og har spesialistutdanning i klinisk voksenpsykologi. Han jobbet mange år innenfor spesialisthelsetjenesten.

Vi møter Popovac i kontorene til Favne Psykologbistand, som ligger midt i Oslo sentrum. Popovac var med å starte denne private klinikken for seks år siden. I dag er nitten psykologer tilknyttet virksomheten, som blant annet samarbeider med flere bydeler i Oslo kommune.

– Flyktninger som er bosatt i Oslo henvises til oss når bydelen er bekymret for den enkeltes helse. Da ser vi om det er behov for psykologfaglig hjelp eller om det er psykososiale tiltak som må til, sier han og legger til at de ikke bare jobber med flyktninger.

I tillegg til å behandle folk, holder også Popovac foredrag om ulike temaer innenfor psykologi og psykisk helse. Nå har han fått verv i Fagråd for likeverdige helsetjenester i Helsedirektoratet.

– At jeg også holder foredrag om postmigrasjonsvansker, begynte helt tilfeldig, sier han og lener seg litt tilbake i stolen:

–En kollega spurte om jeg ville si noe på en konferanse, med utgangspunkt i min egen bakgrunn som flyktning og psykolog. Jeg tenkte at «Ok, bare denne ene gangen – men hva skal jeg snakke om?» Så jeg satte meg inn i forskningen som er gjort på postmigrasjonsvansker og kom frem til at det eksisterer mye kunnskap rundt dette. Men denne kunnskapen brukes ikke av de som sitter med makten, politikerne våre. Det er nesten skremmende.

Venter i det lengste

Å snakke generelt om hvilke traumer og påkjenninger folk går gjennom når de er på flukt, er vanskelig. For opplevelsene er mange og folk reagerer så forskjellig – det handler ikke minst om hvilke psykologiske forutsetninger man har. Men det sier seg selv at det å flykte er en traumatisk opplevelse og en stor påkjenning preget av mye usikkerhet og smerte.

Du sier at det å være på flukt er å være i en krise. Det hele begynner jo også med at man vil bort fra en krise?

– Det er ikke sånn at når det første skuddet er avfyrt, så flykter alle med en gang. De fleste venter, svarer han og forklarer at noe av det første som skjer, er at vi nærmest benekter situasjonen. Selv om den er veldig voldsom og farlig, så strever vi med å ta inn over oss at krisen virkelig skjer.

 

«Det er ikke sånn at når det første skuddet er avfyrt, så flykter alle med en gang. De fleste venter.»
Zemir Popovac

 

Det dukker opp en del tanker som gjør at du rett og slett nekter å se den fryktelige realiteten. Derfor kan mange være lenge i farlige situasjoner, for de tenker at dette kommer til å gå over. At de ikke kommer til å skyte på sivilbefolkningen, men beskytte oss.

– Det er en veldig stor ting å ta inn over seg at livet er i ferd med å rakne. Du vil jo gjerne tviholde på at ting skal gå bra.  At noen vil komme og restaurere eller gjenopprette den orden som du var vant med.

«Survivor’s guilt»

Det skal med andre ord ha gått temmelig langt før folk bestemmer seg for å forlate alt. Da handler det om å redde livet.

Noen flykter alene?

– Det bringer med seg en del ekstra vansker. For det første er det bruddet med familien, som er en stor påkjenning. Det andre er ansvaret om å skulle få til noe for dem som ble igjen hjemme. Som å sende hjelp. Det tredje er skyldfølelse: «Hvorfor akkurat jeg?» Noen kaller det «survivor guilt». Man har overlevd, og for det betaler man en høy pris, sier Popovac.

Han forklarer at det å være på flukt er en slags overgangsfase der man ikke har mulighet til å planlegge livet sitt. Derfor kjenner man på det å være prisgitt omgivelsene. Det å gi seg hen til omstendigheter man ikke har kontroll over:

– Det er en veldig truende opplevelse. For vi ønsker jo alle å ha kontroll over livene våre. I hvert fall vil vi ha en illusjon om kontroll. Å være på flukt er et kjempetap av kontroll.

Så hva gjør man for å klare seg i denne overgangsfasen? Psykologen sier at man lager en slags narrativ for seg selv. De fleste gjør det ved å skape seg et håp. Man går bare ut i fra at ting blir bedre når man kommer frem.

 

«Å være på flukt er et kjempetap av kontroll.»
Zemir Popovac

Flyktningen og identiteten

Postmigrasjonsvansker er vansker som flyktninger opplever i det landet de kommer til. Vansker som ikke har direkte sammenheng med de traumene de opplevde under krig, flukt og forfølgelse.

– Ofte er dette vansker som er knyttet til det å stå utenfor arbeidslivet. Det å miste kontakt med de sosiale rollene som man hadde tidligere. Slik at man opplever at det man har av ferdigheter, kunnskap og kompetanse – det man har av sine identiteter i dette nye landet – ikke blir bekreftet og anerkjent. Selv om det er forbløffende mye kunnskap de kommer med, sier psykologen.

Da blir man en slags ikke-person. Popovac pleier å bruke et sitat fra en flyktning som en av hans kolleger har jobbet med: «Jeg lever her, men jeg finnes ikke».

For dette er noe som kommer snikende på flyktninger: Alle har en slags forventning om å være den samme personen i det landet man kommer til. «Jeg vil jo være meg selv».

 

«Jeg lever her, men jeg finnes ikke.»
Sagt av flyktning i Norge

 

– De er ikke klar over at ens egen identitet og opplevelse av seg selv, på mange måter er en sosial konstruksjon som opprettholdes av alle de relasjoner man er en del av. Når du mister nettverket av folk rundt deg, som ser deg på en bestemt måte, som har historier om deg og sammen med deg. Å miste det – er som å miste et slags speil.

Du står tilbake med et speil som viser et annet bilde. En ny identitet. Nå er du «bare» en flyktning. En syrer. En muslim.

– Alle disse kategoriene vekker assosiasjoner i dem som tar deg imot. Assosiasjoner du ikke har kontroll over.

Luftboble

Å miste grepet på seg selv vil kunne gi en del symptomer som nedstemthet, depresjon, sosial unngåelse, sosial isolasjon, tap av matlyst. Noen kan også utvikle angst. Det dukker opp en indre uro som gjør at man har vansker med å opprettholde en opplevelse av at ting er forutsigbart, under kontroll og til å leve med.

Popovac mener at når etniske flyktninggrupper søker seg til hverandre i det nye landet de kommer til, er det ikke fordi de har en manglende interesse for å integreres. Eller fordi de har noe imot vertssamfunnet.

– De har et psykologisk behov for å møte andre som har samme historie og bakgrunn. Som kan bekrefte identiteter på en annen måte enn vertssamfunnet. Man må rett og slett ha en slags luftboble å puste i, sier Popovac. Han bruker Sjømannskirken som et eksempel på en viktig møteplass for nordmenn i utlendighet.

Traumatisert = ulykkelig

Hver person er forskjellig og har sine egne problemer og vansker. Psykologene tar utgangspunkt i den enkelte.

–Traumatiserte mennesker er ulykkelige mennesker. Vi forsøker å hjelpe folk med å ufarliggjøre, normalisere og dempe noen av de vanskelige følelsene som virker truende.

Når det gjelder postmigrasjonsvansker, forteller Popovac at det handler om å undersøke og vise interesse for hva folk kan. Hva de har vært opptatt av, hvilke interesser de har hatt. Det å fortelle historier om seg selv – alt fra hobbyer til kulturminner i byen de kommer fra, eller noe som de kan relatere til sin identitet – virker vitaliserende.

Han sier at forskningen på postmigrasjonsvansker viser at flyktningenes psykiske helse og grad av integrering i vertssamfunnet handler mye mer om måten de blir tatt imot på enn det vi trodde tidligere. Tar vi dem imot på en måte som demper virkningen av postmigrasjonsvansker, er utgangspunktet klart bedre:

– I samfunnsdebatten snakker vi ofte om integrering uten å reflektere over hva det begrepet betyr i praksis. For at noe skal integreres må det inkluderes, så enkelt er det. Skal noe inkluderes må det anerkjennes.

Popovac legger til:

– Hovedpremisset for integrering er egentlig anerkjennelse. En anerkjennelse av at den andre også bringer med seg noe som er litt annerledes enn det jeg har, men likevel verdifullt og viktig.