Vonde forhold mellom voksne barn og foreldre: Brudd versus reparasjon?

Et tema som fortjener økt fokus og mer åpenhet?

Psykolog Line Marie Warholm har nylig skrevet godt om vanskelige forhold mellom voksne barn og deres foreldre i Aftenposten. Hun representerer på den måten et etterlengtet bidrag til økt fokus på vanskelige samspill mellom voksne og deres foreldre.

Selv om det er behov for mer omfattende forskning på dette området, peker nokså nylige tilgjengelige data mot en økende tendens blant voksne barn i USA til å bryte kontakten med foreldrene sine.​ En undersøkelse utført av professor Karl A. Pillemer ved Cornell University i 2020 viste at én av fire amerikanere hadde brutt båndene til et familiemedlem. Lignende undersøkelser i Storbritannia, Canada og Australia har vist tilsvarende tendenser, noe som kan tyde på at dette er en økende trend i flere vestlige land.

Temaet har godt av å bli belyst i større grad fordi vonde og vanskelige relasjoner mellom voksne barn og foreldre kan ha stor betydning for den enkeltes psykiske helse og livskvalitet – for alle involverte parter. Vi vet blant annet at teamet ofte dukker opp når noen går i individualterapi for ulike psykiske og emosjonelle vansker.

Brudd eller reparasjon?

Ingen konflikter er like. Det finnes ikke ett svar på hva som er rett. Noen ganger lar relasjoner seg ikke reparere. Andre ganger har det kanskje vært forsøkt dialog uten at en når frem til hverandre. Og iblant blir en relasjon så skadelig at det rette er å begrense eller unngå kontakt.

Samtidig er det som oftest slik at selv om kontakten er brutt så lever relasjonen videre i begge parter og fortsetter å ta oppmerksomhet og krefter. Det er en smertefull løsning, om enn kanskje den beste for en eller begge i noen tilfeller.

Den bestandige asymmetriske relasjonen

Foreldre og barn er en såkalt asymmetrisk relasjon; den eldste har større makt og innflytelse enn barnet. Dette fortsetter å gjelde – i det minste for barnet, hele livet.

Mors og fars kjærlighet og anerkjennelse betyr mye livet ut. Foreldre elsker sine barn og de kan kjenne relasjonen til dem som viktig, men de er ikke «avhengig» av barnet slik barnet i deler av sin oppvekst er fullstendig prisgitt sine foreldre.

Foreldre har mest «makt» i relasjonen og på mange måter varer det livet ut selv om foreldre ikke alltid kjenner seg mektige eller viktige. Tvert imot, foreldre kan kjenne seg avmektige og avvist av sine barn. På eldre dager kjenner mange foreldre seg sårbare og usikre på om barnet vil være der for dem når de ikke lenger klarer seg helt selv.

Den gamle asymmetrien lever videre for barnet, og dette kan det være vanskelig å forstå for foreldre.

Generasjonsutfordringene

I arbeidet med å forsøke hjelpe til med relasjonen mellom voksne barn og deres foreldre, så tenker jeg ofte at noe av det som gjør det vanskelig er den hurtige samfunnsutviklingen.

Holdninger og viten endres. Hvordan vi ser på hva som er god nok omsorg for barn har endret selv radikalt. Barns behov er i søkelyset på en helt ny måte. Når voksne barn selv blir foreldre så aktiveres minner fra egen barndom. For noen blir det slående at egen oppvekst er langt unna nåtidens syn på god omsorg for barn.

For noen aktiveres minner og erfaringer som er vondt og opprørende å tenke på. Det kan også forstyrre relasjonen til foreldrene. Noen forsøker å snakke med foreldrene om barndommen, men her kan det ofte bli vanskelig å få til en god dialog.

Fremmedgjøring. De eldre kan forundres over mange sider ved moderne barneoppdragelse. Den er milevis unna slik de selv ble møtt av egne foreldre og et godt stykke unna slik de selv var foreldre.

For noen blir det som en avvisning at barna tar så tydelig avstand fra hvordan de selv ble oppdratt. Andre forsøker å tilpasse seg og omfavner det som er tydelige fremskritt i synet på barn og barndommens betydning.

Den ekstreme sårbarheten

Barn og foreldre elsker hverandre og foreldrene gjør så godt de kan når de forsøker ta vare på sine barn. Når voksne barn tar opp at det ikke alltid var så lett å være dem som små, så treffer det ømme punkter for foreldre.

Å være gode nok i foreldrerollen er kanskje det aller viktigste i livet når en har satt barn til verden. Det er krevende å leve livet med barn og alle foreldre trår feil. Når det voksne barnet forteller om det så blir mange foreldre fortvilet.

Det kan bli mange sterke følelser på en gang:

Sårbarhetens barrierer

Med alt dette og mer til i spill kan mange foreldre bli ute av stand til å tilby det det voksne barnet trenger der og da.

Det voksne barnet har kanskje tatt mot til seg og er spent på om mor eller far vil ta imot det som var deres opplevelse. Behovet for å bli tatt imot og forstått av egne foreldre er som nevnt et livslangt behov.

I dette tilfellet får foreldrene det så vanskelig at de dessverre ofte ikke klarer å respondere på en god måte. Mange blir sinte og opprørte, og noen avviser barnets virkelighet som usann og sier «slik var det ikke».

Din og min virkelighet

Når jeg er vitne til at dette skjer i samtalene så tenker jeg ofte at her ser vi enda en ting som har endret seg over en generasjon. Synet på virkeligheten som «relativ».

I dag sier vi at din virkelighet er gyldig, om den er objektiv sann er i noen sammenhenger underordnet. Det er lett å glemme at denne holdningen er ny.

Psykologiens inntog i kulturen har endret synet på hva som er sannhet. Nå kan noe være sant bare for deg og da gjelder det selv når du er alene om å se det akkurat slik. Dette premisset kan gjøre det vanskelig for yngre og eldre å forstå hverandre godt.

Behovet for å forstå hvorfor ting ble som det ble

Voksne barn som selv er foreldre forstår at ingen er perfekte, de strever selv med å være gode nok foreldre for egne barn. Heldigvis har de fleste også gode minner i bagasjen, og de kan ha kjent seg elsket selv om foreldrene ikke fikk til alt.

Barna ønsker ikke å ramme foreldrene som de er glade i, men de lengter etter å kunne snakke om det som skjedde. Mange ønsker å forstå mer av hvorfor det ble som det ble.

Barna håper på reparasjon og de kjenner et behov for å bli tatt imot og forstått med ønske om å kunne forsones med historien og gå videre med en bedret relasjon til foreldrene.

Når foreldrene blir opprørte og ikke klarer ta imot barnets fortelling som en gyldig opplevelse så er det en tapt mulighet for begge parter.

Familieterapiens muligheter

I terapirommet har jeg vært vitne til mange gode forsonende møter mellom barn og foreldre. Begge parter kan trenge støtte og hjelp til regulering av sterke følelser for å kunne fortelle, lytte og ta imot det som deles. I familieterapi for voksne barn og foreldre får man blant annet hjelp til å:

Målet med familieterapi er ikke nødvendigvis å gjøre relasjonene perfekte, men å skape mer trygghet i relasjonene hvor hver enkelt føler seg mer forstått, sett, verdsatt og respektert. Med andre ord, legge forholdene tilrette for økt aksept og forsoning.