FavnebloggenIllustrasjon av person med en sint versjon av seg inni sitt hode som driver selvsabotasje

Driver du med selvsabotasje?
Om superegopatologi – et intervju med Jon Frederickson

Av psykologspesialist Oddbjørn Fiskefjell og psykolog Inger Ellingsen.

Det er mange grunner til at man oppsøker psykologhjelp. Vi ser ofte at bakteppet til problemene er psykologiske prosesser hvor man ender opp med å skade, sabotere eller ødelegge for seg selv. Det dreier seg om automatiske prosesser som kan være vanskelig å observere og endre på egenhånd. Vi har snakket med Jon Frederickson – en verdenskjent terapeut, veileder og forfatter – om selvsabotasje og disse psykologiske mekanismene som vi kaller for superegopatologi.

Hva er superegopatologi?

Jon, hva menes egentlig med selvsabotasje og begrepet superegopatologi?

Vi kan kalle det et indre «selvskadesystem», for det vi mener med superegopatologi er egentlig «selv-skade, og hvordan vi gjør det». La oss se på noen eksempler:

Det kan komme til uttrykk ved at du sier til deg selv «Det var en idiotisk ting å gjøre» – altså selvkritikk. Eller det kan være at du sier det samme til kjæresten din, og på den måten skader forholdet dere i mellom.

Eller som sabotasje av egen karriere og muligheter ved at du umiddelbart etter å ha fått anerkjennelse begynner å rakke ned på suksessen din. Du kan omtale det som tåpelig, latterlig, eller ikke helt forstå hvordan andre kan anerkjenne det du har gjort. Dette er et uttrykk for at noe i deg registrerer det som utrygt å kjenne på stolthet, slik at gleden over det du har oppnådd må dempes og angripes.

I de mer alvorlige tilfellene finner vi personer som kutter eller skader seg selv, innleder forhold til partnere som mishandler dem, og sist – det mest alvorlige – selvmord. Det dreier seg altså om et helt spektrum av måter vi skader oss selv på.

Hvorfor driver vi med selvsabotasje?

Så, Jon, hvorfor gjør vi disse tingene mot oss selv – og frarøver oss muligheten til å kunne ha det godt?

Teoretisk forstås dette fenomenet som en samling av minner fra tidligere aggressive relasjoner hvor andre mennesker har vært aggressive mot oss. I praksis kan dette komme til uttrykk ved at vi kritiserer oss selv på samme måte som andre har kritisert oss. Vi kan devaluere oss selv på samme måte som andre har devaluert oss. Og vi kan til og med slå oss selv og helt konkret fysisk angripe oss selv på samme måte som andre en gang tidligere i livet slått oss.

Kort sagt så gjør vi mot oss selv som andre har gjort mot oss tidligere, helt automatisk. I tillegg kan vi også straffe oss selv når vi har blandede, motstridende følelser overfor mennesker rundt oss.

Superegopatologi er et viktig begrep innenfor ISTDP. Men er dette den eneste tilnærmingen som vektlegger denne mekanismen, eller har fokus på selvsabotasje?

På sett og vis er alle former for terapi basert på to prinsipper: Hvordan kan vi hjelpe pasienten til å gjøre noe bra for seg selv, og hvordan kan vi hjelpe pasienten til å slutte med det som ikke er bra. Det spiller ingen rolle om det er kognitiv atferdsterapi, psykoanalyse, ISTDP eller andre terapimodeller.

Det folk gjør mot seg selv som er skadelig, rammes inn av begrepet superegopatologi. Spørsmålet er hvordan vi kan hjelpe folk til å slutte å gå løs på seg selv, og enhver virkningsfull terapiform vil adressere disse to prinsippene. Det er selvfølgelig forskjellige måter man innenfor ulike terapiretninger snakker om hvordan folk er slemme mot seg selv, men alle former for terapi må kunne hjelpe pasienten med dette.

Noen råd til de som kjenner seg igjen i å bedrive selvsabotasje?

Superegopatologi er et omfattende fenomen som rommer mye, og vi ser det daglig i vår klinikk. Har du noen råd og tips til folk som kjenner seg igjen i det vi snakker om her?

La oss se på noen grunnleggende måter vi typisk skader oss selv på og bedriver selvsabotasje.

Å distansere oss fra andre mennesker

Vi kan skade oss selv ved å ta avstand fra våre egne følelser, og ved å ta avstand fra andre mennesker. Resultatet av dette er en distanse i relasjonene til menneskene man har rundt seg (relasjonsvansker) – og man kan da få en opplevelse av å være mye alene. Hvis du virkelig kopler deg av andre og ikke er i reell kontakt – så får egentlig ingen andre anledning til å bli ordentlig kjent med deg. Dette gir grobunn for ensomhet og kan i forlengelsen bli utgangspunktet for en depresjon.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, kan du begynne å tenke over hva det var du følte i det øyeblikket du distanserte deg og koplet deg av. «Hva slags følelse følte jeg sekundet før jeg distanserte meg fra personen jeg snakket med? Hva er det med emosjonell nærhet som er så skremmende for meg og som får meg til å unngå den nærheten som jeg egentlig ønsker?

Å rette sinne mot oss selv

En annen strategi er at man snur sinne man har mot andre tilbake på seg selv, og får depressive symptomer. Et eksempel kan være en partner som i stedet for å bli sint begynner å gråte, skylder på seg selv og blir deprimert mens hennes indre dialog sier «det er min feil at han gjorde det mot meg». I slike tilfeller kan du spørre deg selv ”Hvis jeg ikke skulle være sint på meg selv – hvem er jeg da sint på? Hvis kritikken ikke var rettet mot meg selv, hvor ville den vært rettet i stedet?».

Det er lett å havne i et mønster hvor vi selv tar skylden, og vender de vanskelig følelsene innover. Da kan det være til stor hjelp å undre deg over hvorvidt reaksjoner i deg som sinne og kritikk egentlig har riktig retning. Kanskje kan du tillate deg å føle litt på følelser du har overfor andre i stedet for å vende alt mot deg selv?

Å ikke tåle egne følelser

Noen mennesker lider mye fordi de har vansker med å tolerere følelsene de selv har på innsiden – og derfor forestiller seg at følelsene heller er i andre. Hvis du ofte tenker at andre er sinte på deg, så kan det også her være til hjelp å rette et litt nysgjerrig blikk på akkurat det. Kan det ha seg sånn at det egentlig er jeg som er sint? Hva er det med mitt sinne som er så ukomfortabelt at jeg må plassere det der ute på andre?

Det er heller ikke uvanlig å ha en opplevelse av at andre mennesker er uforholdsmessig kritisk innstilte. Da kan du gjøre deg litt nysgjerrig og spørre deg selv «På hvilke måter er jeg kritisk overfor meg selv?». Dette kan gi deg anledning til å identifisere måter du er selvkritisk på, og ikke minst vurdere muligheten for å være mer omsorgsfull og ivaretagende overfor deg selv. Mange vil trenge hjelp av en psykolog for å komme til bunns i dette, men å rette egen oppmerksomhet mot dette kan være virkningsfullt.

Å være et offer for andre

Det er ikke uvanlig å oppleve at de problemene man har skyldes andre mennesker. Hvis dette er et mønster du kjenner deg igjen i, kan du forsøke å liste opp alle tingene du klandrer andre for. Eksempler på dette kan være: ”Han hører ikke på meg”, eller ”Hun bryr seg ikke om meg”. Etterpå kan du lage en liste over måter som du ikke bryr deg om deg selv på, eller måter du ikke lytter til deg selv på. Vi tenker ofte at andre mennesker er skyld i våre problemer, men så er det faktisk sånn at vi selv kan være årsaken – vi bare ser det ikke.

Så når vi tror at andre er årsaken til våre problemer, kan det kan være en fin øvelse å spørre oss selv «Hvordan kan det være at jeg faktisk gjør dette mot meg selv?». Vi kan i utgangspunktet ikke stoppe andre fra å gjøre som de gjør, men vi kan begynne å lytte til oss selv!

Å lyve for seg selv

Så dette er noen eksempler på hvordan man kan begynne å jobbe med skadelige prosesser i en selv og redusere omfang av selvsabotasje. Min siste bok «The lies we tell ourselves» kan også være et fint utgangspunkt. Den er skrevet for allmennheten og har mange gode eksempler på måter vi lyver til oss selv – eller det vi kaller for «psykologisk forsvar». Vi har alle smertefulle sannheter vi må ta inn over oss i livet, og i møte med dette forteller vi små løgner til oss selv for å unngå smerte. Vi kaller disse løgnene for «forsvar» og det er noe vi alle gjør.

Hvis du er nysgjerrig på hvilke løgner du forteller deg selv så kommer du sannsynligvis til å finne noen av dem i boka. Den har mange eksempler fra reelle terapitimer hvor klientene begynner å se løgnene de forteller seg selv. For folk som vurderer å begynne i terapi kan det være nyttig å få en opplevelse av «Jøss, jeg har ikke innsett at dette er en løgn som jeg har fortalt meg selv, men nå forstår jeg hva det er jeg er nødt til å møte og forholde meg til i meg selv».

Jon Frederickson MSW er tilknyttet Washington School of Psychiatry hvor han leder et program for Intensiv Dynamisk Korttidsterapi. Han underviser ved flere andre universiteter. Han har utdannet, veiledet og trenet terapeuter over hele verden. Han er forfatter av over førti publiserte artikler og tre bøker.

The lies we tell ourselves:

Dersom du har spørsmål om selvsabotasje og ønsker å drøfte dette, ta gjerne kontakt med oss i Favne Psykologbistand.