Jeg fikk i oppgave å skrive dette blogginnlegget for lenge siden. Ironisk nok har jeg utsatt det så lenge at det at det har blitt et kroneksempel på hva prokrastinering handler om. Jeg har altså unngått å gjøre noe jeg har forpliktet meg til å gjøre. Hvorfor har jeg utsatt det? Hva er det som forgår? Hvorfor er det å utsette så typisk?
Av: Psykologspesialist Oddbjørn Fiskefjell, Favne Psykologbistand
Illustrasjon: Mie Simmonæs
Slike skriveoppdrag registreres merkelig nok ikke som utelukkende lystbetont av sentralnervesystemet mitt, så jeg har rømt fra ubehaget. Hoppet fra den ene gode og betryggende utsettelsesgrunnen til den andre. Latt meg forføre av forlokkende distraksjoner. Vi tar det i morgen! Mens klokka har tikket har noe i meg likevel vært smertelig klar over ståa, og min sendrektighet har derfor kontinuerlig generert indre ubehag og dårlig samvittighet. Jeg har prokrastinert.
Hvorfor utsetter vi?
Finnes det en teknikk eller en kur mot prokrastinering? Tja. Det finnes reelle muligheter for bedring, men antakelig ingen endelig løsning. Fenomenet rører nemlig ved helt grunnleggende motivasjonelle prinsipper. Prokrastinering har sine tentakler langt ned i menneskets styringssystemer, og alle prokrastinerer. I varierende grad. Til og med dyr.
Et tankeeksperiment: Vi skal designe et høytfungerende biologisk vesen fra grunnen av, og optimalisere det for overlevelse i en røff verden. I uendelige generasjoner. Da er det antakelig lurt å konfigurere skapningen slik at den tenderer å velge minste motstands vei, unngår smerte og ikke bruker tid og krefter på unødvendige ting. Med andre ord, utsette å gjennomføre energikrevende aktiviteter til det blir helt nødvendig.
Samtidig må skapningen være lett til fots når mat og muligheter for formering byr seg. Tunet inn mot det umiddelbare. Øyeblikket. Impulsivitet. Vi noterer oss det, designer videre, og til slutt setter vi vesenet vårt i spagat mellom det impulsstyrte og en heidundrende mer avansert egenskap. Evnen til å tenke.
Planlegging. Sikte fremover. Dra lange linjer. Forberede til vinteren. Lese til en eksamen et halvt år frem i tid. Spare til pensjon. Her er det ingen umiddelbar belønning eller rask tilfredsstillelse å innkassere. Gevinsten er forsinket. Vi har altså bygd inn en direkte konflikt i livsformen vår, og med det skapt kimen til prokrastinering. Til sammenligning har forskning på oss mennesker demonstrert at det er en solid sammenheng mellom impulsivitet og prokrastinering.
Ødeleggende prokrastinering med retning depresjon
Så vi har en innebygd hang til å prokrastinere – det kommer vi ikke unna, og for mange utgjør det heldigvis ikke store problemet. Jeg skal imidlertid her snakke om black-metal-versjonen av prokrastinering. Den som legger en klam hånd over livet og virkelig ødelegger. Muligheter som ikke blir grepet, tak som ikke blir tatt. Vanskelige, men viktige samtaler med familie eller venner som aldri ble igangsatt og som har ført til mer eller mindre kroniske relasjonsvansker. Følelser som ble satt på vent og aldri bearbeidet, og som på sikt kan resultere i depresjon.
Undersøkelser viser at vi prokrastinerer aller mest når det gjelder karriere, utdanning, trening, helse og personlig økonomi. Det dreier seg altså ikke akkurat om små bagateller. Her snakker vi store, livsdefinerende pilarer, og vibrasjonene fra alle utsettelser kan forplante seg år inn i fremtiden. Det er et ekteskap mellom noe destruktivt og impulsivt. I så henseende vil frustrasjonstoleranse, evne til behovsutsettelse og selvregulering være viktige utviklingsområder for alle vi som prokrastinerer.
Motstanden mot å få ting gjort
Det handler om å finne en måte å tåle ubehaget – her og nå – som vekkes i oss når vi skal til å brette opp skjorteermene, skride til verket og ta tak. Angst. Det er ikke nødvendigvis snakk om paniske tilstander, men heller et lavintenst ubehag som nærmest umerkelig slår ut i unngåelsesatferd.
Det hele kan skje ganske så automatisk. Plutselig tar jeg opp telefonen. Uten å ta et aktivt valg forlater jeg tekstarbeidet og fortaper meg i den digitale dimensjonen. Ved nærmere ettersyn ser jeg at jeg umiddelbart før utskeielsen strevde med å få en setning til å gi mening. Lynraskt fór det gjennom meg et drag av uro, skuffelse over egne forfatterevner, redusert tro på å komme i mål – og borte var jeg.
Artsfrender som ikke er spesielt rammet av utsettelsessyndromet forholder seg helt annerledes til dette ubehaget. De hopper i det, setter i gang og regulerer på det viset ned sin angst. Prokrastinatøren har en annen strategi. Han unngår det som vekker ubehag – altså oppgaven. Slagordet “Short term pain for long term gain” har liksom ikke helt slått an. Det umiddelbare trumfer over “å stå i det” for å oppnå en utsatt gevinst pakket inn i en hinne av umake.
Det er også et innslag av benektning ute og går: “Hvis jeg bare utsetter dette og ikke forholder meg til virkeligheten jeg har foran meg nå, så går den kanskje bort?”. En slående parallell til fabelen om strutsen som angivelig stikker hodet i bakken når ting blir vanskelige.
Selvsabotasje i forkledning?
Fra et fugleperspektiv ser det veldig ut til at prokrastinering må være i slekt med sabotasje. En slags bredspektret selvsaboterende mekanisme som hindrer nødvendig igangsettelse og gjennomføring mot et positivt mål. Som om ikke det er nok, påfører vi oss selv dårlig samvittighet når vi utsetter å gripe dagen, og vi rigger scena for å straffe oss selv med selvkritikk.
Straffen er misnøye med oss selv, av indre forestillinger om andres dom over vår unnfallenhet. Vi kan også oppleve reell misnøye fra omgivelsene. I dette perspektivet er prokrastinering rekruttert som et psykologisk forsvar og peker mot et underliggende behov for å straffe en selv. Hva sa du nå? Forsvar og straff? Mot hva?
Vel, det kan være gamle, blandede, komplekse følelser som dels eksisterer under horisonten for bevisstheten. Følelser det er vanskelig for hjernen å forholde seg til, og så kjører den på med psykologisk forsvar for å unngå å oppleve følelsene, og for å beskytte kjære som følelsene er rettet mot. Dette underliggende dramaet kan dessverre munne ut i en uheldig løsning der man begynner å leve livet som om man faktisk fortjener straff – for eksempel ved å aldri skulle lykkes med noe i livet.
Bakvendt inn i fremtiden
Levemåter som på et saboterende vis bare går seg til. Uten at det er tatt et bevisst valg. Uten at man egentlig har gjort noe galt. Prokrastinering kan være et av ansiktene til slike underliggende strømninger som sørger for straff og sabotasje av muligheter for suksess.
Blikket blir vendt bakover mot det som er ugjort i stedet for fremover og fremtiden som kommer mot deg.
Hvis du hele tiden må se deg tilbake blir det jo vanskelig for deg og lykken din å oppnå nødvendig unnslipningshastighet. Det vil si fart nok til at du kommer ut av prokrastineringens gravitasjonsfelt og får utforsket mer av universets muligheter. Det blir ikke rare astroeventyret hvis romferga di sakkes og holdes tilbake – den må da kanskje lande på nærmeste jorde mens stjerner og galakser forblir uutforsket.
Hvordan komme i rettvendt posisjon?
Ok psykolog. Det over var kanskje litt tyngende. Hva slags gode ting kan vi finne på for å få fart fremover?
Et fint sted å starte kan jo være å stoppe litt opp og legge merke til uroen og trangen etter å bytte fokus. Være i opplevelsen et lite øyeblikk, og utvide varigheten av din tilstedeværelse i ubehaget. Bare sitte med det. Du kan kanskje begynne å undersøke om du har litt mer aksjonsradius og innflytelse på hva du faktisk foretar deg.
Skal du finne deg i at impulser og propaganda fra “Unngåelsespartiet” vinner regjeringsvalget i deg?
Kanskje fakturerer du inn fortida som påskudd for å utsette, fordi du skulle gjort det riktige tidligere? Det er sikkert ikke for sent, og det finnes antakelig veier ut av paralysen.
Vissheten om at man har gjennomført og mestret noe gir økt tillit og tro på at man kan få til ting i fremtiden. Dette gir igjen mer energi og initiativ til å stå på videre.
For å komme igang med slike fine prosesser i livet er det kanskje lurt å starte i det små. Legge merke til små forbedringer, og dele opp store oppgaver i mindre, overkommelige biter. Husk å gi deg selv en belønning og en klapp på skulderen når du lagt inn ei god arbeidsøkt og fullført noe. Stell fint med deg selv underveis og send selvkritikken på ferie!
Anbefalt musikk: Prokrastinopel av Jaga Jazzist
Kan terapi hjelpe?
Mange av de underliggende psykologiske mekanismene som inngår i prokrastinering, er forsvar og kapasiteter som vi psykologer setter oss som mål sammen med pasientene å finne måter å endre på.
Er kanskje økt tilgang til følelser og bedre egenomsorg veien å gå? Mindre unnvikelse og lavere angst? Kan vi sammen bedre kapasiteten din til å stå i følelsesmessig krevende situasjoner, og øke evnen til å regulere blandede følelser?
Alt dette og mere til kommer naturlig opp som sentrale temaer i terapi. Ved å få tilgang til og oppleve hittil utilgjengelige og begravde følelser, kan man komme bak behovet for selvsabotasje. Det kan lindre prokrastineringens grep om hverdagen, og stake ut en ny kurs.
Når vi klarer å komme i gang og får gjort det vi har satt oss fore, merker vi fort at det gjør godt. Det rydder veien for avslapning og hygge uten samvittighetsnag. Motsatt frarøver vi oss selv tilgang til denne siden av tilværelsen når vi prokrastinerer.
Har du spørsmål om prokrastinering eller ønsker å ta fatt på dette sammen med en våre psykologer, så kan du ta kontakt med via vårt kontaktskjema eller sende en e-post til favne@favne.no.
