Trenger vi kritikk da? Er det slemt å kritisere? Er det ønskelig å la være? Hvordan skal man ta i mot kritikk, og hvordan skal man gi den? Dette innlegget introdusere en skisse til en kommunikasjonsmodell for kritikk.
Av: Vidar M. Husby
Illustrasjon: Mie Simonnæs
Jeg ble nylig invitert til å innlede en paneldebatt* som handlet om kritikk – i dette tilfellet i motebransjen.
Bakgrunnen for at kritikk var tema, var en opplevelse av at motefeltet mangler en samtale om mote som går over tid – en diskurs. Motekritikk er begrenset i omfang i Norge, og forekommer tidvis anonymt. Man opplever også at feltet/ bransjen selv fremmer en feilslått forventning om at journalistikken skal ”støtte opp under” bransjens utvikling ved å skrive bekreftende og positivt, altså ukritisk.
Dette er en forventning en journalist ikke ønsker å leve opp til, fordi en journalist vet at man ikke skal ha et så åpent sinn at hjernen triller ut. Formålet med debatten var å undersøke hvordan fravær av kritikk kunne hemme utvikling av utøver spesielt og av feltet som helhet.
Jeg kan ikke påstå at jeg er bevandret i mote. Men som psykologspesialist i Favne Psykologbistand, var mitt bidrag å snakke om kritikk, hva kritikkens funksjon er, og hva som kjennetegner ulike måter å gi og å oppfatte kritikk på. I de følgende avsnitt får du skissen til en kommunikasjonsmodell for kritikk, som beskriver hva som skal til for å maksimere ønskede effekter av kritikk. Byggeklossene i modellen finner du i teksten, mens videoen tar deg kjapt gjennom modellen.
Artikkelen fortsetter etter videoen.
Hva er kritikk? Ikke det du tror det er
Kritikk er et nøytralt ord. Det er ikke negativt, det er ikke positivt. Kritikk er en grundig undersøkelse av noe. Det er en metode som vi bruker til å ta noe skikkelig på alvor med. Kritikk er anerkjennelse (også et nøytralt ord), på godt og vondt. Kritikken kommer også med en vurdering – og denne kan være positiv eller negativ.
En definisjon til husbruk er:
”Kritikk” refererer til ”en kritikers anerkjennende (enten den er positiv eller negativ) vurdering av noe, som beskrives og formidles til et publikum”.
Hva er kritikkens funksjon?
Kritikk beskytter oss mot dogmatisk tenkning. Eksempler på ”dogmatisk tenkning” er alt som begrunnes med ”Det bare er sånn”, f.eks. ”jorden er flat”, ”solen går i bane rundt jorden”, ”smil til verden og verden smiler til deg”, ”global oppvarming er en bløff”, ”barn liker ikke grønnsaker” osv.
Kritikk har som oppgave å ta noe på alvor ved å se nøye på det.
Kritikken kan sette noe i et større perspektiv: F.eks. sette et verk opp mot tradisjonen verket er en del av.
Kritikken driver utvikling eller en diskurs framover. For eksempel regnes kritikk som en normal prosess i et demokratisk samfunn og i vitenskapen: Diktaturer oppmuntrer ikke til kritikk – de undertrykker den.
I demokratiet oppmuntres man til å ytre seg – også systemkritisk. Vitenskapen er et annet eksempel på hvordan kritikk fremmer utvikling: Vitenskapen kritiserer seg selv systematisk, nettopp for å sikre grundig undersøkelse av det som forsøkes beskrevet. Disse eksemplene viser at kritikk kan anses nødvendig for utviklingen av et felt.
Men: Kritikken kan også være en del av noe sykt. La oss heller ikke glemme at kritikken kan spore hardt av og fjerne seg fra undersøkelsen den har til prosjekt.
Kritikken kan misbrukes til å tilfredsstille ubevisste eller bevisste behov for kritikeren. Alle som har gått på barneskolen har sett hvordan noen mennesker har behov for å dømme, devaluere, plage, framstå som mest populær, på toppen av eliten, og mest verdt. Denne psykologien fordamper jo ikke når man blir voksen. Kritikk kan misbrukes til å tilfredsstille slike behov.
Å ta imot kritikk: Posisjoner hos mottaker
Jeg tenker at det ofte ikke er kritikken i seg selv som er vanskelig – det er det den trigger i mottakeren. Bevisst eller ubevisst aktiveres tidligere opplevelser med kritikk som kan være negative.
Kritikk kan aktivere opplevelsen av å ikke være bra nok, ikke være verdt noe, ikke minst speile og forsterke vår egen selvkritikk.
Det er viktig å skille mellom [destruktiv kritikk] og [det destruktive kritikken aktiverer i mottakeren] – det ene er kritikerens ansvar, det andre kan kritikeren ikke ansvarliggjøres for.
Som om ikke det var nok, så er det jammen meg vanskelig å ta i mot positiv kritikk også. Dette er direkte frekt – tenk at vi ikke skal få nyte ros i fred heller!
Den sinnrike selvkritikken holder det gode ute og stenger det vonde inne. Slik opprettholder vi bildet av oss selv som utilstrekkelige, og sikrer at vi marinerer enda lengre i suppen. Dette er hærverk. Det er å gjøre noe fint til noe stygt. Jeg synes vi fortjener bedre. Men det er annet og digert tema.
Det er ulike måter å motta kritikk på. Man kan ta kritikken personlig og bli krenket. Fra denne posisjonen gir kritikken smerte hos mottakeren og kan også vekke sterke forsvarsmekanismer. Fra denne posisjonen lærer man lite av kritikken – denne posisjonen hemmer rett og slett utøverens og feltets utvikling.
Man kan også innta en modig og interessert posisjon. Dette innebærer å øve seg på å holde ut ubehaget knyttet til å være gjenstand for kritikk. Man trenger ikke være enig, men viser interesse for kritikken. Man leser den slik: ”Kan det være noe i dette for meg?”
Å gi kritikk: Posisjoner hos sender
En kritiker kan innta en posisjon hvor hun eller han er anerkjennende på godt og vondt.
Det sentrale her er at kritikeren anstrenger seg for å se verket godt – bokstavelig talt anerkjenne det, i ordets nøytrale forstand. Kritikerens vurdering kan være positiv eller negativ. Merk: Jeg mener ikke ”si to positive og to negative ting”. Jeg mener at kritikeren i denne posisjonen streber etter å ta inn verket mest mulig uhildet av behov for å please eller devaluere.
En kritiker kan også innta en devaluerende posisjon og ha en tendens til ”halvguding” av seg selv, gjennom slakt og hudfletting av utøver eller felt.
Denne posisjonen hindrer kritikeren i å gjøre jobben sin, som er å se verket så klart som mulig før det vurderes. Poenget her er at kritikken ikke reflekterer relevante betraktninger av verket – det er heller en utagering av behov hos kritikeren som kritikeren selv kanskje ikke engang er bevisst på.
En tredje posisjon jeg vil nevne er den idealiserende kritikeren, som blendet av behovet for å please samt overdreven skyldfølelse overfor utøveren blir så ivaretakende, at det hemmer kritikerens analyse og vurdering av verket.
Poenget her er som over: Kritikken sier oss ikke så mye om verket – det er heller en utagering av kritikerens behov for å please.
I likhet med alle mennesker har kritikere blindsoner – egne behov og tendenser som rett og slett opererer under radaren. For å hindre mageplask i de to sistnevnte sørgelige fallgruvene bør kritikeren selv stille modig og interessert i regelmessig kollegaveiledning med en kollega som er mer erfaren.
Kritikere bør også kultivere en kultur for metakritikk hvis de ikke allerede har det – sin egen diskurs for kritikkvirket.
Hva skal til for å maksimere ønskede effekter av kritikk?
Vi har sett på ulike posisjoner man kan motta og gi kritikk fra. Jeg finner det nyttig å ta utgangspunkt i at kritikk er en relasjonell handling. Ser vi på kritikk med slike briller, åpnes en mulighet for å beskrive ulike møter mellom de ulike posisjonene beskrevet over.
For spørsmålet er: Hva maksimerer kritikkens bidrag til utvikling av et felt? På mange måter er dette det samme som å spørre: Hva maksimerer mottakeligheten for kritikk? på utøvernivå.
Det du har lest til nå beskriver deler av en modell, som jeg kort går gjennom i videoen. Modellen forsøker å beskrive hvilke posisjoner utøver og kritiker begge skal etterstrebe for å drive utviklingen av feltet framover.
Oppsummert
Vi har sett at kritikk er en nødvendig betingelse for at en diskurs skal drives framover og dermed utvikle et felt.
Kritikk er et nøytralt ord og er synonymt med anerkjennelse. For at et felt eller en utøver i feltet skal kunne få mest mulig ut av kritikken, bør mottakeren av kritikken etterstrebe en modig og interessert innstilling til kritikken. Man kan lese den med et ”er-det-noe-her-jeg-kan-bruke”-blikk.
Kritikeren på sin side bør etterstrebe en anerkjennende posisjon, på godt og vondt. Egne behov for idealisering/ pleasing eller devaluering bør ikke forstyrre kritikerens blikk på verket, dette kan man jobbe med i kollegaveiledning eller andre fora for kritikk av kritikken. Fravær av kritikk hemmer utvikling.
Tilstedeværelse av kritikk fremmer utvikling. At kritikken fungerer utviklingsfremmende er et felles ansvar for kritiker og utøver/ felt. Og kanskje viktigst av alt: Hvis man vil bli tatt på alvor, er man også villig til å bli kritisert.
Kontakt Favne psykologbistand hvis du spørsmål til dette innlegget eller ønsker bistand til lignende problematikker.
*) Tableau Talks #4, 07.06.2017, Kunsthøyskolen i Oslo. Tableau talks er et debattforum initiert av Tableau Paper i samarbeid med Kunsthøyskolen i Oslo og Oslo Runway.
