Når krangel om barneoppdragelse tærer på parforholdet

Når man jobber mye med familier er det noen fellestrekk man merker seg i familier som virkelig har gått i vranglås. Et av disse fellestrekkene er foreldre som krangler om barneoppdragelse.

Av: Psykolog Eirin Ferstad Skoe, Favne Psykologbistand

Som foreldre kan vi oppleve å spenne bein på hverandre

Når foreldre som krangler om barneoppdragelse møter på mitt kontor for første gang, så har de ofte argumentert, diskutert og kranglet i flere år. Mønstrene er innarbeidet og rollene satt. Ofte kommer de fordi et av barna deres utfordrer dem som foreldre. Kanskje er sønnen mye sint og utagerer, kanskje er han engstelig og nekter å gå på skolen.

Uenigheten om barneoppdragelsen mellom foreldrene har vært der lenge, men det er først nå det har blitt “akutt”. De ser at barnet har det vanskelig og merker at de ikke klarer å hjelpe det så godt som de skulle ha ønsket. De føler ikke lenger at partneren er til hjelp, heller at den andre gjør vondt verre, og at parforholdet skranter. Mange sier “vi spenner bare bein på hverandre”, “vi spiller ikke på lag”.

Etter mange år med konflikter omkring barneoppdragelse er det ikke så rart at parforholdet kan begynne å lide. Det føles vondt å bli låst i stadige konflikter, samtidig som mange føler at de ikke har noe valg. Barna er det kjæreste man har, og man klarer ikke å la være og blande seg når partneren tar valg i barneoppdragelsen som man er helt uenig i.

Når barneoppdragelse blir en kamp mellom foreldrene

Et typisk par i denne situasjonen er låst i automatiske reaksjoner og motreaksjoner, og kjemper for å få lov til å gi barnet det man tror det trenger.

Fars kamp

Far kan mene at sønnen trenger tydelige rammer og konsekvenser for dårlig oppførsel. Han opplever at mor blir for ettergivende, og syr puter under armene til sønnen. Fars største frykt er bortskjemte, uhøflige og utakknemlige barn som ikke tåler motstand. Han opplever kanskje videre at han ofte får rollen som den “strenge” i familien. Han kan kjenne at han ikke har noe annet valg enn å bli streng eller sint, for uten ham flyter alle grenser ut.

Han opplever i tillegg at sønnen foretrekker mor, og føler seg parkert på sidelinjen fordi han slipper ikke til. Han synes ikke det er så rart at mor er favoritten, fordi hans opplevelse er at hun ikke stiller noen krav og setter ingen grenser. Far er frustrert. Han opplever at mor spolerer de forsøkene han gjør på å få ting til å fungere i familien. Det nytter ikke å sette en grense når mor stadig lar seg pushe til å flytte grensen, eller går inn på sønnens lag når han forsøker å være tydelig.

Mors kamp

Mor blir frustrert når hun ser at far til stadighet kjefter på sønnen når han har det vanskelig. Mor tenker at far støter sønnen fra seg i dette “regel-regimet”. Mor blir stående igjen med de fleste tunge stundene. Hun tenker at det ikke er rart at sønnen søker til henne med alt som er vanskelig, når far så ofte møter ham med kjeft. Mor blir sliten av dette, og sint på far som ikke kan forstå at han gjør vondt verre.

Mor kan videre mene at sønnen trenger å bli møtt med forståelse og omsorg. Hun mener far stiller for høye krav til en gutt som har det vanskelig, og at det viktigste er at sønnen føler seg trygg og støttet av foreldrene sine.

Mor kan kjenne på en maktesløshet i sønnens strev. Det kan kjennes som om det ikke er noen bunn i følelsene når de først bygger seg opp. Hun blir overveldet og strever med å se hva hun kan gjøre for å hjelpe. Flere krav og mer kjeft hjelper ihvertfall ikke, det gir bare sønnen en enda sterkere opplevelse av å ikke mestre og ikke være bra nok.

Parforholdet kommer i skyggen

Foreldrepar som har kommet inn i denne kampen, opplever at det knapt nok er noe “par” igjen å snakke om. Hverdagen er slitsom, barneoppdragelsen er slitsom, og ekteskapet er slitsomt. Ingen av dem opplever at den andre respekterer dem, setter pris på deres bidrag til familien, eller hjelper dem når de står i vanskelige situasjoner.

Diskusjoner blir ofte til krangler. De har vært i de samme kranglene før og vet gjerne hvordan den andre vil reagere. Likevel blir de skuffet. Skuffet over at han ikke klarer å se at det han driver med er negativt, og skuffet over at hun ikke gidder å prøve ut min måte å gjøre ting på for en gangs skyld.

Stikkene og kritikken kommer snikende. “Må du alltid kjefte sånn, du skjønner jo også at han ikke mente å ødelegge”. “Selvfølgelig lar du han få mer tid på Ipad, det var jo ikke du som ble nødt til å koble ut nettet sist helg- han blir jo helt krakilsk”.

Av og til klarer man å holde kranglene til et minimum rundt barna, av og til ikke. Man merker likevel at barna blir usikre av konflikten, av stemningen, av at det ikke er samsvar mellom det mamma gjør og det pappa gjør. Paret blir bekymret for at konfliktene dem imellom er skadelig for barna.

Dette er ofte det punktet da paret tar kontakt med meg. Paret er fastlåst, føler ikke de får til noe sammen, og ser hverandre som motstandere. Noen kan bli usikre på om de kan klare å finne tilbake til hverandre.

Hvordan få det bedre som par og fungere bedre som foreldre?

 

1. Mønsteret er som oftest fienden i parforholdet – ikke nødvendigvis personene

I parterapi jobber vi først med å få oversikt over hvilke mønstre som går igjen. Ofte er det en fare for par “å rote” seg bort i detaljerte beskrivelser av hverdagssituasjoner med smuler på kjøkkenbenken og krangler om strømpebukser og polvotter. Kranglene kan bli reaktiverte når man forsøker å snakke seg gjennom hva som egentlig skjedde, og som regel ikke er helt enige om hvem som sa hva på hvilken måte.

Her kan det hjelpe å ha en tredjepart med, som ikke tar parti, men forsøker å nøste i hva det er som blir vanskelig. Målet er ikke å alltid være enige om alt, eller å finne fasit på hvem som har rett og hvem som har feil. Målet er å finne fellestrekkene ved konflikt-temaene – hvilke grunntema går igjen?

2. Finn ut hva som egentlig ligger bak konfliktmønstrene

Neste steg er å prøve å finne frem til hva som ligger bak det mønsteret man får øye på. Folk er sjeldent urimelig strenge eller ettergivende fordi de mener dette er den beste foreldrestilen. Alle foreldre jeg har møtt ønsker å være gode foreldre, og ønsker at barneoppdragelsen skal føre til gode liv for barna deres.

Nøkkelen ligger i å undersøke hva målet er med de valgene man tar i foreldreskapet. Hos mange handler det om verdier som man forsøker å formidle til barna gjennom oppdragelse. Om takknemlighet og respekt i møte med andre er viktig for deg, vil barn som stadig løper fra bordet uten å takke for maten oppleves provoserende

Alle foreldre har med seg erfaringer med hva som har vært viktig eller vanskelig for dem. Gjennom egen oppvekst og hvilke egenskaper som har vært avgjørende for dem for å komme gjennom vanskelige perioder i livet. En mor som har opplevd et støttende og nært forhold til sin egen mor, har sannsynligvis et sterkt ønske om å klare og gjenskape dette med egne barn.

En far som selv har vokst opp med mye kjeft og sinne, vil senere livet kunne være ekstra opptatt av at egne barn ikke skal oppleve det samme. En far som selv har opplevd mye motstand og lite støtte fra andre, kan bli opptatt av at egne barn skal bli selvstendige og robuste i møte med verden.

Nettopp slike bekymringer, ønsker og håp ligger ofte som et bakteppe til de konkrete valgene vi tar i barneoppdragelsen. Dette bakteppet er imidlertid vanskelig å være bevisst når man står midt i en konflikt med sitt eget barn eller partner. Og mellom foreldrene forblir ofte dette usagt.

Det som er synlig for partneren er atferden, det man sier og resultatene av de valgene man tar.

3. Snakk sammen uten kjepphester

Når vi tar steget inn i de bakenforliggende grunnene til foreldrenes kjepphester blir samtalen ofte mer konstruktiv.

Ofte kan paret selv få øye på hvordan de gjør hverandre mer ekstreme i sin tilnærming. “Fordi jeg opplever deg som så ettergivende, så føler jeg ikke at det er plass til at jeg også skal være litt slakk på grensene av og til. Noen må liksom ta kampen”.

Å forstå hva den andre prøver å få til gjennom sin strategi og hvor dette kommer fra gir et annet utgangspunkt for kommunikasjon. Mange kan være enige i hensikten, selv om de ikke nødvendigvis prioriterer det like høyt eller er enige i fremgangsmåten.

Det er lettere å ha en konstruktiv samtale om hvordan man skal gå frem for å hjelpe et barn som vegrer seg for skolen hvis mor vet at far strevde på skolen. Mor kan da lettere forstå at fars frustrasjon er et uttrykk for at han er redd for at sønnen skal falle av faglig. Denne bekymringen er det lettere å ha sympati for, og det er lettere å ikke reagere automatisk med sinne tilbake.

Det å kunne se hverandre i et nytt lys

Kanskje klarer foreldreparet å ha en diskusjon om hva de tror kan hjelpe uten å havne i en krangel om alle de gangene der far har vært for streng. Da ligger forholdene veldig mye mer til rette for å kunne hjelpe også hverandre i å hente frem de ressursene man har med seg i foreldreskapet. Hvis mor klarer å støtte far i den vanskelige situasjonen før skolen, kan det hende at far i større grad klarer å huske å ikke bruke så streng stemme.

Det er nemlig helt normalt at en del utfordringer som foreldre møter i løpet av foreldreskapet kan være nokså uløselige og gjentagende. En del konflikttema i parforholdet er tema som man aldri kommer til noen enighet om. Slik er det bare. Derfor kan hverdagen bli mye enklere dersom man lærer seg en måte å forstå hverandre på og kommunisere omkring det man faktisk er ulike på.

— — —

Les gjerne mer om våre tjenester innen parterapi og foreldreveiledning her:

• • Emosjonsfokusert parterapi
  • Bufferkurs for par
  • Foreldreveiledning