Når kommunikasjonen mislykkes.

Når kvinner har det vanskelig i parforholdet så ønsker de å snakke med partneren om det. Hun ønsker få partneren til å forstå, og håper at det vil skape endringer til beste for parforholdet.

Så går det ofte galt; mannen opplever seg kritisert og angrepet og reagerer sterkt. Han blir stille, forsvinner eller «anklager» henne tilbake. Hennes respons er gjerne å «skrur opp volumet» for å nå inn med budskapet. Han reagerer med å forsterke sin umiddelbare respons. Hans melding til henne er at dette er «stygt» gjort.

Begge blir fortvilet og opprørt over måten de blir møtt på og kan kjenne skam fordi de mister «kontrollen» på seg selv i samspillet.

Av: Psykologspesialist Synne Bræin, Favne par- og samlivsterapi

Synne Bræin er sertifisert Emosjonsfokusert parterapeut (EFT parterapi) med mange års erfaring fra parterapi.

Illustrasjon: Mie Simmonæs

Er det noe «galt» med mannen min?

Kvinnen lurer på om det er noe galt med mannen hennes, at han ikke er i stand til å snakke om vanskelige følelser. Hun kan komme i tanker om hvorvidt han er en bra partner for henne. Hun kjenner seg maktesløs, avvist og ensom. Hun vet ikke hvordan hun kan opprette kontakt og få det bedre hvis de ikke kan snakke sammen.

Partneren tenker ofte at han ikke holder ut disse angrepene. Han lengter etter mer anerkjennelse, ro og nærhet. Det virker som hun ikke liker han lenger, han hører at hun mener han er årsaken til at hun ikke har det bra. Det kjennes urettferdig og gjør han utrygg.

I skuffelsen trekker mange kvinner seg unna kontakt og fysisk nærhet. Med det håper hun å få han til å ta initiativ til den samtalen hun lengter etter. Det kommer sjelden. Han opplever hennes tilbaketrekning som avvisning og blir engstelig for å trå feil. Begge lider og kjenner seg maktesløse i dette samspillet.

Arv og miljø?

Hva som er arv og miljø vet vi ikke, men forskjellene er gjennomgående; når kvinner og menn forsøker å snakke sammen om noe som er vanskelig så blir kvinnene mer pågående og menn i større grad unnvikende og tilbaketrekkende (70-80%).

Dette er det langt vanligste mønsteret, selv om noen par har et motsatt mønster og hos noen få er begge pågående eller tilbaketrekkende.

For enkelhets skyld snakker jeg om «kvinner» og «menn» i tråd med disse svært utbredte tendensene i denne teksten. Dette med visshet om at bildet er mer sammensatt. Også likekjønnete par etablerer mønstre av samspill der de «låses fast».

Forskjellene vi ikke snakker nok om

Hva kan det skyldes at menn og kvinner som oftest er så ulike i behovet for å «snakke om» det vanskelige i forholdet sitt og hva gjør at det ofte går så galt når vi prøver å snakke sammen?

Mange kvinner søker kontakt og emosjonell nærhet gjennom samtale. De opplever lindring når de deler noe vanskelig med andre. I mannen søker kvinnen sitt viktigste «kontakt punkt» i verden. Hun lengter etter en samtalepartner som ser henne slik hun forsøker å se andre rundt seg.

Hun blir dessuten lett utrygg hvis hun ikke får tilgang til den viktige partnerens «innside». Hun fantaserer rundt hva som foregår der. Hun synes det er vanskelig å forstå at han ikke næres av å dele sin innside slik hun gjør.

Mannen søker i henne en kilde til trygghet for at han er bra nok, og er den hun vil ha. Får han det vanskelig vil han oftere forsøke å løse det på egenhånd. Han har andre strategier for å få det bedre og har ikke samme forhold til «å samtale» om det vanskelige. Mange sier at han får det «dårlig» når de lytter til hennes vansker. Han har ikke tro på at han får det bedre av å «lette sitt hjerte» til henne heller.

Ulike verdener

I sommer oppdaget jeg podkasten «Guro og Guru» som jeg har hatt stor glede av. Psykoterapeut Caspar Seip utfordrer og berører meg når han i en episode snakker om hvordan det å være mann i verden er vesensforskjellig fra det å være kvinne.

Seips utgangspunkt er at å gjøre seg «sårbar og liten» for mange menn er uhyre vanskelig og kontraindusert. Det går ikke så godt sammen med de krav og forventninger som ble stilt til menn før, men også nå i samfunnet forøvrig.

Seip knytter forskjellene mellom oss til vår historie når han sier at kvinners hjerne virker å være mer innstilt på relasjoner og samspill med andre. Vi har lettere tilgang på vanskelige følelser i oss selv, og at vi er våkne for andres behov for å raskt kunne dekke disse. Som i omsorg for barn og for å pleie relasjonen til andre.

Vi kvinner er dessuten mer i «behov» for andre fra naturens side – vi klarer oss dårligere alene hvis vi ser for oss «steinaldermennesket», som vi tross alt har vært lengst i vår historie.

Mannen måtte mestre å være alene, ta liv, gå i krig og drepe dyr. Det å ha god tilgang på egne følelser er underordnet eller passer dårlig i en slik kontekst. Da gjelder det heller å ha mekanismer for å beskytte seg og holde på avstand vanskelige følelser som kan svekke sjansen til overlevelse i livstruende situasjoner.

Til gjengjeld trengs et kjapt apparat for å oppdage fare og trussel og god evne til å beskytte seg når under angrep. Beskyttelse kan være å slå tilbake eller å rømme i sikkerhet.

Seips perspektiv var «utvidende» og gjorde at jeg så litt annerledes på de forskjellene jeg ser hver dag som parterapeut.

Mannen har av gode grunner trengt andre strategier for å mestre livet. Når kvinnen vil snakke så møter hun ham med strategier han ikke er like fortrolig med. I tillegg rammes han av form og innhold i det partneren sier, på måter vi som kvinner kanskje ikke helt kan forstå.

Menns følelser er i vinden for tiden

Seips perspektiv ga nye tanker om de utfordringene vi har når vi skal snakke sammen i parforholdet. Samtidig kjentes det litt som at begge kjønn ble «låst» i det evolusjonspsykologiske perspektivet. Det har vært interessant å følge offentlig debatt i høst der flere menn har tatt til orde for å «erobre» følelsene i større grad.

Adam Schølberg tematiserer i boken «Mannual» det han oppfatter som trange rammer for maskulinitet. Schølberg mener manglende åpenhet og nærhet blant menn gjør mannen ensom og sårbar.

Erik Follestad lanserte nylig sin podkast «Hvordan har du det, mann». Der ønsker han blant annet å bidra til at menn i større grad snakker om egne følelser. Han forteller at han selv kjenner at det; «vrir seg inni meg» når han skal sette ord på «det vanskelige» og at det er hans umiddelbare impuls å ville «klare seg selv».

Follestad sier at han tror at det kan være viktig for menn å ha språket og samtalen som en mulighet, i større grad enn han selv har hatt så langt i livet. Han forteller at kjæresten og forholdet deres, er en viktig årsak til at han ønsker å endre seg.

«Underholdningskometen» Herman Flesvig sier at hans inntrykk er at yngre menn i større grad kan være sårbare og sette ord på følelser. Han sier at det har vært viktig i hans eget liv.

Å tåle ubehag og uro er en kontinuerlig utfordring for oss alle sammen. Vi kan alle ha nytte av å ha flere veier å gå når vi trenger trøst og å regulere følelsene våre. Å gå nær vårt eget indre liv og så våge dele det med andre, er en vei til større innsikt, velvære og kontakt mellom oss. Mange menn ønsker å «øve seg» på det.

Det er all grunn til å heie på gutta som tar til orde for større åpenhet om følelser. Det er talløse eksempler på at det å vise sårbarhet faktisk gjør sterk. At kjæresten verdsetter åpenheten og trygges av den nære samtalen, er i tillegg en bonus.

Er det kun samtalen som er «kongeveien» til et godt samliv?

Samtidig som vi heier på at gutter og menn «erobrer» følelsene, er det kanskje på tide at vi alle blir mer nysgjerrig på gutter og menns «beste veier» til regulering og nærhet.

En undersøkelse av psykolog Atle Dyregrov har funnet at gutter bearbeider sorg og traumer på andre måter, med mindre bruk av språk, enn jenter. Samme undersøkelse viste at det går like godt med disse jentene og guttene, og det er til ettertanke.

Har vi i for liten grad vært opptatt av og anerkjent gutter og menns tilnærminger? Har vi lagt for stor vekt på samtalen og språket som «kongeveien» til et godt liv? Hva er det gutter og menn har særlig nytte av som vi kan trenge å kjenne mer til? Det er interessant at mange par forteller at en god og viktig samtale oppsto spontant når de gjorde noe «annet». For eksempel når de gikk en tur sammen eller var på en lang biltur.

«Indirekte» kontakt og bruk av fysisk aktivitet kan være eksempler på faktorer som bidrar til opplevelse av trygghet og intimitet. Rammen regulerer intensiteten i kontakten og bidrar til regulering av følelser, som ellers lett blir for sterke når vi skal snakke sammen i parforholdet.

Mange menn står kanskje litt «fast» i sitt ønske om en «konfliktfri hverdag», og går for ofte unna «det vanskelige» i seg selv og i samspillet med henne. På samme måte tror jeg vi kvinner kan stå «fast» i forsøkene på å få det bedre ved å ensidig insistere på «samtalen» som veien til nærhet.

Det kan være mye å hente hvis vi åpner opp for potensialet også i andre former for «nærvær». Det gjelder i vår kultur generelt, i parforhold og i terapirommet.

Må mannen alltid være «problemet»?

Når par strever tar stadig flere kontakt med en terapeut. Hva skjer i terapirommet? Anerkjennes og er det rom for mannens behov og strategier der, eller blir det usynlig eller sykeliggjort? Er målet for parterapien at han skal bli som henne?

I det siste har vi hatt en debatt omkring «femininisering av terapirommet». Påstanden er at terapeuten, som i dag oftere er en kvinne, ikke alltid lykkes med å gjøre rommet «stort nok» for begge parter.

Caspar Seip påstår at kvinnens måte å være på i verden, fremsettes som et ideal for begge kjønn i samfunnet generelt, og i terapirommet spesielt. Seip virker dessuten fullstendig desillusjonert på parterapiens vegne. Jeg vil våge påstanden om at han da ikke har erfart eller kjenner til parterapi som kan gi rom og anerkjennelse, slik at det blir godt for begge.

Jeg kjenner samtidig at det han sier treffer noe i meg, og jeg stiller meg spørsmålet om han også har litt rett? Hvis en mann forteller at hans beste vei til opplevelse av nærhet og aksept i parforholdet er ro og fysisk kontakt med henne, så lurer jeg på om vi parterapeuter tar dette på alvor på samme måte som hennes ønske om den vanskelige samtalen.

Menn gruer seg for parterapi

Mange menn forteller de gruer seg veldig til første samtale med parterapi. Jeg tror han er redd for å bli «låst» og «overkjørt» slik han ofte opplever å bli når hun tar opp noe vanskelig. Hun er også redd, for at han skal «forsvinne» eller gå til angrep når hun forsøker å fortelle om noe som er viktig for henne.

I denne situasjonen trenger paret terapeutens hjelp til styring av samtalen og regulering av følelser underveis. De trenger en erfaring som kan gi håp og en opplevelse av at det å snakke om det vanskelige følelser kan være til å tåle.

Peder Kjøs har åpnet terapirommet sitt for oss alle. Han og alle modige deltakere fortjener takk og ros for det. I responsen på parterapiene i podkasten «Hos Peder», ser jeg at innblikket engasjerer og begeistrer, men også kan forarge.

Noen lyttere mener at mennene hos Kjøs kommer dårlig ut. Etter å ha lyttet til parterapiene er jeg et stykke på vei enig i at «han blir problemet».

Selv om parene er relativt «rolige» så fortsetter de i store trekk «konflikt-dansen» med anklager og forsvar eller unnvikelse. Etter mitt syn får ikke parene helt den hjelpen de trenger.

Emosjonsfokusert parterapi – terapi som utvider

Noen terapeuter møter paret tilbakelent og lar konfliktene spille seg ut i rommet. Dette tror jeg øker sjansen for at spesielt mannen kjenner samtalen som uhyre ubehagelig. Han mister heller troen på at terapien skal bidra til ny kurs. Også kvinnen kan være engstelig for opplevelse av «tap av kontroll», og for å ramme mannen sin nok en gang.

I noen år nå har jeg hatt EFT (emosjonsfokusert parterapi) som min tilnærming når jeg jobber med par. Noe av det jeg liker godt med metoden er hvordan det lages plass og rom til begges opplevelse. Videre at mine intervensjoner bidrar godt til å regulere de sterke følelsene hos partene i samtalen.

I EFT forsøker vi å forstå de mønstrene parene havner inn i og som låser dem fast gang på gang. Paret får øynene opp for at konfliktene preges av de strategiene begge griper til når de får det vanskelig. De trigger den andre med sin kriseadferd og begge får til motsvar noe som trigger dem ytterligere.

Når paret ser og forstår mer av det destruktive konfliktsamspillet blir det ikke så viktig hvem som er «skyld» i vanskene. Det er et nytt og frigjørende perspektiv. Veien til større forståelse og et bedre samspill er å gå gradvis riktig nær det som ligger bak den triggende adferden. Det kan bli en givende «reise» for begge.

Vi trenger å høre noe mer enn at vi bare gjør feil

Kvinner kan ofte tenke at de har oversikt over og språk for det som skjer. De peker på hans bidrag, og hvordan det kjennes, men de er ikke alltid i kontakt med det som skjer i dypet hos dem selv. Når de får tak i det som egentlig skjer og får hjelp til å formidle det det såre bak det sinte, så vekker de lettere medfølelse og den responsen de lengter etter hos partneren sin.

Han hører da noe mer enn at alt han gjør er feil. Menn kan trenge hjelp til å få tak i hvordan han rammes av hennes løsningsforsøk. Mange kvinner blir overrasket når de får innblikk i hvordan det han oppfatter som aggresjon og misnøye virker på han.

Paret får øynene opp for at hennes adferd er uttrykk for desperasjon når hun ikke «når inn» til han og at hans respons ofte er et fortvilet forsøk på å beskytte seg selv og dem begge mot vonde og destruktive konflikter. Begges løsningsforsøk bunner i frykten for å miste hverandre. Den innsikten styrker båndet mellom dem og bidrar ofte til at paret forsøker å møte hverandre på nye måter.

Og bare så det er sagt; også menn opplever det godt når de i løpet av terapien våger å dele noe sårbart og så får støtte fra partneren.

Å møtes på midten

Når menn er modige og vil erobre nye områder i seg selv og samspill med partner, så kan vi kvinner forsøke å være like modige og åpne oss for flere veier til et godt liv, en god samtale og et velfungerende parforhold.

Gitt våre litt ulike behov og forskjellige trigger punkter, så er samtalen om det vanskelige i utgangspunktet utfordrende for mange par. De forskjellene må vi snakke mer om og ta bedre hensyn til, hvis vi skal lykkes oftere. Lages det et godt rom å være i for begge, så kan den vanskelige samtalen bli en god og tryggende erfaring som gir mersmak. Det gjelder om vi er på tomannshånd eller i terapirommet.

---

 

Har du spørsmål om parterapi generelt, eller ønsker å vite mer om Emosjonsfokusert parterapi (EFT), ta gjerne kontakt med oss i Favne Psykologbistand.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]